Søstrene May-Britt og Heidi Blomli fra Nordreisa var Kvääninuorets stemmer under kommisjonens møte i Tromsø. (Foto: Sannhets- og forsoningskommisjonen)

 

Kampen for å ta tilbake og videreføre det kvenske er for stor for kvenungdommen alene: – Vi trenger støtte.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijankaiku.no

 

Under det åpne møtet til Sannhets- og forsoningskommisjonen i Tromsø torsdag kveld, delte Kvääninuorets Heidi Johanne (26) og May-Britt Blomli (29) sine tanker om fornorskingen og veien videre for det kvenske.

– Vi hadde egentlig tenkt å være sporty og presentere oss på kvensk, men vi fant ut at det ville virke mot sin hensikt siden vi ikke er opplært i språket, innrømmet May-Britt fra talerstolen.

Økende bevissthet

Under innlegget sa Blomli-søstrene at de er to av veldig mange her i nord som er vokst opp uten noe særlig bevissthet rundt opphav, identitet og språk.

– I barndommen fikk vi vite at vi var kvener, og da jeg i tolvårsalderen ble spurt om vi var samer -var jeg snar med å si at jeg er kven selv om jeg ikke visste så mye om kvener og hva det innebar, forteller Heidi.

Det er ikke før i voksen alder at jentene fikk vite at de i tillegg til å være kvener, også har sjøsamiske aner fra Finnmark.

– Nå har vi blitt mer og mer bevisst på hva dette betyr for våre liv, sier Heidi.

Sterke følelser

Fra talerstolen fortalte May-Britt at det innimellom kan bli store følelser som settes i sving når det kommer til kvenske temaer.

– Når man har lyst til å spre litt kunnskap og prate om det kvenske, så har man faktisk mest lyst til å gråte fordi sorgen over det man har mista blir så stor. Eller når man sitter på universitetet under forelesning om urfolk og minoriteter, og det kvenske blir oversett og du kjenner blodet koke men lar være å si noe fordi du er redd for at følelsene skal ta overhånd. Eller den store identitetsfølelsen som sprer seg som en glede gjennom hele kroppen når det faktisk blir forelesning om kvener, beskriver hun.

– Eller at det ikke har vært åpenbart for oss at vi også er samisk, eller at vi aldri kommer til å føle oss samisk nok fordi «noe har skjedd på veien», selv om vi har sjøsamisk bakgrunn fra Finnmark. Og her igjen skylder vi på fornorskningen, legger Heidi til.

Stor oppgave

Søstrene sier de valgte å bli med i Kvääninuoret fordi de så at det trengtes bevissthet rundt det å være kvensk, og at man fortsatt i dag kan man møte nordreisaværinger, tromsøværinger og andre fra nord som ikke vet noe om det kvenske. Søstrene ser at det trengs ytterligere arbeid for å fremme det kvenske.

– Vi er unge og klare til å ta i et tak. Vi bobler over av interesse og formidlingsglede, sier Heidi.

– Men det er ikke alltid så lett, som for eksempel når gråt, sorg og følelser tar overhånd. Så det hadde vært veldig fint dersom vi hadde måttet forklare og forsvare vår rett til å være kvensk og samisk. Vi ser at vår generasjon har en stor oppgave foran seg. Vi må ta tilbake vår samiske og kvenske identitet som forsvant før vi ble født. I tillegg må vi videreføre dette til våre etterkommere. Denne kampen kjemper vi i kvenungdommen, men denne kampen er for stor for oss til å ta alene. Vi trenger støtte, avslutter May-Britt.

Gode tilbakemeldinger

De to søstrene fra Nordreisa synes det var bra at kvenungdommen fikk sjansen til å snakke til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

– Ikke minst er det viktig at vi, unge kvener og samer, får fortelle våre historier. Det var en positiv og givende opplevelse, forteller Heidi Johanne.

Hun sier at de har fått flere gode tilbakemeldinger på innlegget, både av de som var i salen, men også fra andre.

– I tillegg har vi fått mange tilbakemeldinger fra både slekt, venner og ukjente, via deling i sosiale medier. Vi har til og med blitt spurt om å være med i en dokumentar, sier hun.

 

Videoopptak fra Sannhets- og forsoningskommisjonens åpne møte i Tromsø: