Helgelektyre: Kvenlederens ord til museumsforbundet

Kai Petter Johansen. (Foto: Katriina Pedersen)

 

Under seminaret «Kvensk/norsk-finsk immateriell kulturarv» ved Halti kulturscene i Nordreisa i september i år, holdt leder i Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto, Kai Petter Johansen et innlegg om framtiden for kvenfolket. Fagseminaret ble arrangert av Seksjon for immateriell kulturarv i Norges museumsforbund, og her er Johansens innlegg, velvilligst delt med oss av NKF-RK og Kai Petter.

 

«Päivää. Mie olen Kai Petter – en enkel bonde fra Kvænangen, men har og blitt valgt til å utføre den store oppgaven det er å være leder i Norske kveners forbund. Johtaja, Ruijan kvääniliittossa.  Jeg bør nevne at jeg satt på innbytterbenken til det arrangementet her, og har ikke forberedt powerpointpresentasjon, men håper uansett jeg med å holde det innlegget her, kan gi dere noe informasjon, kanskje litt inspirasjon – og noen betraktninger som kan være nyttig å ta med seg – og kanskje, kan dåkker danne egne bilda av nåkka underveis. Jeg vil takke for at jeg får lov å delta her. Det er en ære, og jeg setter stor pris på at det rettes fokus på musean sin betydning for å føre kvensk kultur og språk også inn i fremtiden. Og jeg setter stor pris på et stadig større engasjement blant kvener for å ta tilbake det som er gjemt bort.

Så – hvordan ser fremtiden ut for kvener? Vanskelig å spå, men hvordan så fremtiden ut for kvener i fortiden? Det er et spørsmål som nok vil gi mange forskjellige svar, etter hvor langt tilbake i tid vi går og hvem vi spør.

Fra samme seminar: – Vi har en jobb å gjøre

En liten tidsreise – aikamatka, kan kanskje gi oss noen svar, og en idé om hva som har rørt seg i hodene på de før oss, og kanskje kan det gi oss bedre grunnlag for å tenke fremover, om vi ser litt på ka som har skjedd så langt:

Kvensk språk, kultur og levesett har historisk vært tilpasningsdyktig. Tilpasset samtiden og samfunnet. Vi kan jo brukes til det meste, samtidig som samfunnet vi lever i har gitt oss både muligheter og begrensninger, som folk og som enkeltmennesker. Vi kvener har bygd opp våre hjem og samfunn, solide og bærekraftige, sånn at det kunne være et hjem og for de etter oss. Det sir oss at til tross for motstanden mange har opplevd, så har vi nok hatt en tru på framtida vår. Kanskje ikke riktig alle, men som folk.

Som kvener er vi kjent for å være et folk med eget språk – kväänin kieli, og for å ha egne tradisjoner som sauna, egne mattradisjoner og egne byggeskikker for våre hus, båter – og for å være renslige, arbeidsomme og nettopp tilpasningsdyktige. Det maler jo et positivt bilde av oss som folk, og det er lett for oss å bli fanga i det positive bildet, og kanskje forvente av oss selv at vi skal være ekstra arbeidsomme, renslige og tilpasningsdyktige også som enkeltmennesker – for vi er jo kvener. Met olema kväänit.

Mer fra samme happening: Ser for seg eget kvensk dokumentasjonssenter

Ønsket om å være en ressurs og ikke en belastning for samfunnet rundt oss – gjør nok at vi som enkeltmennesker og familier i kvenske samfunn forsøke å gjemme oss selv litt bort og – kamuflere våres særtrekk i litt for stor grad. For å tilpasse oss forventningene i fra storsamfunnet. – For å passe inn. Eller kanskje gjør presset fra samfunnet at vi blir nødt til å kamuflere oss. Tross motviljen vi kjenne.

Strømninger og forventninger fra storsamfunnet har uansett ikke alltid vært til vår fordel, og reformene som ville fjerne kvensk kultur og språk, ledet til slutt til at vi oppdaget at det hadde gått for langt. Den kvenske kulturen er unik og kan ikke erstattes. Vi har fått nok, og arbeider no med å ta tilbake noe av det som har blitt gjemt bort – før det er for sent, og før vi glemmer kor vi la det. Kvensk språk, kunnskap og kultur har jo alltid vært en del av oss – og det samfunnet vi lever i. Det tjener ingen om vi er tause eller usynlige, det viser historien – og det er god plass til oss også i fremtiden, vi må bare ta mer plass!

Det har vært gjort mye i mange tiår. Den 16. mars 1984 (kvenfolkets dag – kvääninkansan päivää) ble landets første kvenforening stiftet, i Børselv – Pyssyjovessä. 3 år seinere, i 1987 ble Norske kveners forbund stiftet. Og i ettertid har en rekke organisasjoner sett dagens lys – lokalforeninger i nord og sør. Ytre Oslofjord kvenforening ser snart dagens lys i Horten, som lokalforening nr. 2 på Østlandet. I Trondheim har dæm oppretta kvenforening, og i Troms og Finnmark har det oppigjennom årene dukket opp et titalls kvenforeninger. Mange av lokallagene våre oppleve stor medlemsvekst!

Det nyeste forbundet – kvensk kunstnerforbund ble lansert i forrige uke. Og vi fikk gleden av å delta. Det finns fortsatt mange kamper som skal kjempes for kvenfolket i samfunnet vårt, men kunsten kan finne næring i hindringer – hindringer som ellers kan ta motet fra oss.

Med tru på fremtida for kvenfolket – har det vært gjennomført årlige festivaler, aktiviteter og arrangement. Med frivillig innsats som hovedressurs – og etter hvert med penger fra lokale og nasjonale myndigheter som hjelp. Paaskiviiko, jokivenettreffi, kyläpeeli, kväänifestivaali, og lokale språkkafeer og språk-, håndtverk- og håndarbeidskurs – i stor skala.

Alle de her – avgjørende for bevaring og gjenreising av kvenske kulturminner, og for bevaring og gjenreising av kvensk kunst, kultur og språk. Vitalt, mangfoldig og rikt. Alt fordi tia er inne for det. Fordi vi ønsker det, og fordi det er riktig. – Se oon oikheen.

Våre kvenske stedsnavn tvinger seg frem, og kommer sakte til syne og reetablerer seg i samfunnet vi lever i. Som bevis for at områdan vi bor i også tilhøre oss, og fordi det er navn som vi kjenner og bruker i dag. Fordi det bare skulle mangle.

I takt med økandes synlighet, interesse og bevissthet har kvenske institusjona blitt bygd. – Kvensk institutt i Børselv, Halti kvenkultursenter i Nordreisa, kventeater i Nordreisa. Flere språksenter i Nord-Troms og Finnmark, og nye er i ferd med å realiseres. Senest i forrige uke (i august i år, red. anm.) ble det åpnet nytt kvenmuseum i kvenhovedstaden – Vadsø. Et museum hvor flere hundre år gamle bygninger har blitt bevart og lar oss alle besøke og oppleve husan kor kvena har bodd gjennom mange generasjoner – og fortsatt bruker i dag. Et nytt kvensk museum som er bygd på grunnmuren til et av fornorskningens sterkeste virkemiddel i nord, det gamle NRK-bygget – da bygd med uttalt formål å få alle til å snakke kun norsk i de kvensktalandes områdan i nord. No ombygd, med formål å synliggjøre, bevare og formidle kvensk språk og kultur for hele landet. Åpningen filmet og dokumentert av NRK kvääni. Alt satt i gang av ildsjeler for å ivareta og synliggjøre vår kultur og ta vare på det vi har gjemt.

Under kvenfestivalen i Vadsø ble det holdt et fagseminar kor det ble via stor oppmerksomhet til håndverkere i musean i regionen. Problem med manglende tilbud på utdanning og uforutsigbar og utilstrekkelig finansiering, gjør det vanskelig å få tak i nok håndverkere til å ta vare på musean sine eiendomma og anlegg. Våre hus. Det er nok en situasjon de fleste musean kjenne på. Manglandes finansiering skape og problem for opprettelse av godkjente lærlingplassa. Det kombinert med mangel på tilbud på utdanning, gjør at det lett blir en negativ, selvforsterkende spiral som er vanskelig å komme utav.

Les også: På utflukt til sappenskogen: En våt dag i Tørfoss

Brenningen av nær sagt hele den fysiske kvenske kulturarven nord i landet under 2. vk. gjør at hvert eneste bygg og anlegg er livsviktig for å kunne fortelle oss – også om vår immaterielle kultur. Fortellinga om kunnskap og tradisjon ligg i husveggan – og kan fortelle oss mer om livet kvenene før oss levde. Det er et fåtall menneska som har den kunnskapen i dag – og for å sikre at viktig kunnskap videreføres, må vi ha flere hender og hoder i arbeid – og økt rekruttering til yrket.

For å få til det, trengs strukturelle endringer og vi må få økt satsning og mer midler på plass for å få ansatt og utdannet flere håndverkere. Håndverkere som kan utføre den viktige jobben det er å ta vare på vår kvenske kulturarv. Det har vi i Norske kveners forbund bestemt oss for å hjelpe med å få til.

Vi glede oss over at musean får en stadig viktigere rolle i arbeidet med ivaretakelsen av kvensk kultur og språk – og ser det som avgjørende å styrke og støtte opp om deres arbeid. Det skal gjøres ved å jobbe for økte ressurser, systemendringer og politisk vilje, som kan bidra til å sikre registrering, bevaring og formidling av vår kulturarv i musean – inn i fremtiden. Til glede for kvenske lokalsamfunn.

Aktiviteten i lokalsamfunnene er den viktigste bidragsyteren til å gjøre kvensk språk og kultur levende. Norske kveners forbund er som sagt så heldig å ha lokalforeninger i hele landet, som jevnlig har større og mindre prosjekter på gang. I Kvænangen, hvor jeg bor – jobber lokalforeninga for tiden bl.a. med käsityö – kvensk håndarbeid.  I leide lokaler i en nedlagt skole, sitter en gruppe kalt Lankarulla – trådsnella. Dæm strikke, syr og vever ukentlig nye og gamle kvenske mesterverk. Kvenlesten, fillerya eller skinnhua. Dæm hold forskjellige håndarbeidskurs i samarbeid med det lokale kvenske språksenteret, og tar sånn tilbake både kunnskap, begrep og språket som tilhøre kvenfolket – tilhøre oss.

Lokalforeninga jobbe og med gjenoppbygging av et av få hus som ikke ble brent i Kvænangen under 2. vk. Huset har kvenforeninga fått av Nord Troms museum – kiitos paljon! – og prosjektet finansieres av et spleiselag. Sparebank1 stiftelsen «Samfunnsløftet» e den desidert største bidragsyteren. Troms og Finnmark fylkeskommune har og gitt en betydelig sum fra Nasjonal pott for kvensk og norskfinsk kultur og språk. Videre e Kvænangen kommune med og bidrar med penga som skal sikre nødvendig infrastruktur. Resterandes er finansiert med egenkapital og egeninnsats, i regi av lokalforeninga, og vi kan trygt kalle det et felles samfunnsløft.

Pengestøtte har gjort det mulig å leie inn nødvendig hjelp til alle faser av prosjektet, til å kjøpe inn nødvendig utstyr og komplettere manglan bygget har for å kunne være et hus. Prosjektet har dessverre blitt utsatt flere ganger på grunn av begrensninge som følge av smittesituasjonen, men grunnarbeidet har startet opp og e godt i gang. Huset skal være hovedelement i et nytt kventun, som altså er under opparbeiding ved grendehuset i Kvænangsbotn. Kventunet skal kunne brukes av barn og unge så vel som voksne. Det har potensiale for å bli en sentral del for synliggjøring av kvensk kultur, byggeskikk og livet de før oss levde i Kvænangen.

Viktigst av alt er kanskje selve arbeidet med gjenoppbygginga – som i stor grad skal foregå ved hjelp av dugnad og åpne arrangement i samarbeid med Kvænangen språksenter. Arrangement som inkluderer flest mulig til å bidra til bygging, og til å gi huset innhold og sjel. For å gi folk eierskap. Formidling av kvenske begrep og kvensk språk blir en viktig del av arbeidet, for sånn videreføres samtidig kunnskap til nye generasjona – og til menneska rundt oss, som e litt utafor det kvenske miljøet – og som i stor grad treng å få lære mer om oss.

Prosjektet lar seg altså gjennomføre av en liten lokal kvenforening, fordi det finnes stor lokal vilje for å få det til, og fordi private og offentlige institusjona no ser verdien i å bygge en solid grunnmur i samfunnet vi lever i. En grunnmur på kulturen vi alle e en del av. Å invitere flest mulig til å delta i arbeidet gir ikke bare praktiske og økonomiske fordela under selve byggeperioden, men det gir også et bredere lag av samfunnet kjennskap og eierskap til den kvenske kulturen. Samarbeid gjør den kvenske kulturen relevant for flere.

Så – Hvordan ser no fremtiden ut for kvenene? Først og fremst var nok deler av fortiden vår vanskeligere enn nåtiden. Det va verre før! Men de før oss har vist oss at mot og langsiktig arbeid i fellesskap, kan løfte oss forbi både motstand og øredøvende stillhet. Stadig flere i og utenfor kvenmiljøet over hele landet bidrar i dag til å løfte oss, og det er interesse og velvilje i mange av de miljøene, der vi før ikke har fått komme til orde. Det har vi jobbet hardt for, og det har gitt oss noen muligheter vi for få år siden ikke ville turt å snakke om. Så tross at det fortsatt finns flere politiske og strukturelle hindringer og utfordringer, som kan ta motet fra alle og enhver, så øker det folkelige engasjementet for kvensaken – og det tvinger frem endringer. Forutsetningene for at vår kvenske kultur og vårt språk igjen skal bli en levende del av samfunnet vårt, er i dag større enn noensinne før, og vi lever i kvenfolkets nye vår – kväänikansan uuessa kevväässä.

Jeg vil derfor rette en stor takk til alle som har møtt opp her i dag, til alle enkeltmenneska, foreninger og institusjona i og utenfor kvenmiljøet. Takk til alle som bidrar til å gi vår felles kultur og språk en større plass i samfunnet.»