Helt fram til Tores dager ble det snakket kvensk i slekta

Tore og Else Elvestad bor i Sappen i Reisdalen. (Kuva/Foto: Pål Vegard Eriksen)

Else og Tore Elvestad har vokst opp tett på språket, men lærte det aldri. Nå gjør de sitt for å ivareta kulturarven.

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

Fra stuevinduet har de utsikt rett mot Karhutieva (‘bjørnebakken’) oppe i Juusvankka/Josdalen. Sist gang en bjørn ble tatt i saksa her skal være tilbake i 1897, men det kvenske stedsnavnet sitter fortsatt som et skudd.

De solide tømmerveggene som rammer inn utsikten er fra 1926. Tømmeret er framme i dagen og utgjør store deler av den innvendige bekledningen i stua.

Ruijan Kaikus utsending er hjemme hos Else og Tore Elvestad i Sappi/Sappen i Nordreisa kommune, om lag 30 kilometer fra kommunesenteret Hansinkenttä/Storslett. Inne har de det godt og varmt denne februardagen, men på utsiden står -24 grader og banker på vegg og vindu.

Les også: Understreket den kvenske betydningen

Bevisst sine røtter

Tore er født i 1952 og gikk sine barnsben på Solbakken i Rässikäinen/Sørkjosen i Nordreisa kommune. Han flyttet til Sappen i 1974. Her oppe hadde både forfedre og slekt virket før hans tid, og han har rimelig grei oversikt over slektshistorien.

Han sitter med en perm i hendene, en perm som tar oss tilbake til forfaren Mats Hansson Vänkkö, som holdt til i Pajala i Sverige på slutten av 1600-tallet. Og det var hans oldebarn, Hans Mickelsson Lahti (f. 1741), som kom til Norge i 1816 sammen med flere av sine barn.

Helt fram til Tores dager har det blitt snakket kvensk i slekta.

– Min far snakket kvensk, men det stoppet dessverre med ham, sier Tore.

– Barndomshjemmet mitt var like i nærheten av Raappana-familien. Hos dem ble det snakket kvensk, men jeg vet ikke om min far snakket kvensk med dem.

(Saken fortsetter under bildet)

Tore Elvestad har grei oversikt over egen slektshistorie. Den tar ham tilbake til 1600-tallet og Pajala i Sverige. (Kuva/Foto: Pål Vegard Eriksen)

Tores far, Einar Elvestad (f. 1915), hadde stor sans for Finland, og var ofte over grensen for å handle. Det kunne være alt fra stolper i forbindelse med sitt virke som bestyrer i kraftlaget, til vinduer til eget hus.

– Han hadde alltid mange argumenter for å handle finsk. Og i Finland fikk han jo brukt språket, sier Tore.

Farens eldre bror, Arthur, satt som ordfører i Nordreisa i til sammen 16 år for Arbeiderpartiet. Også han behersket kvensk.

– Jeg husker at onkel Arthur holdt ei finsk avis som kom i posten fra tid til annen.

Tore traff kona Else i 1987. Hun er opprinnelig fra Malangen i Balsfjord kommune, men kom til Nordreisa for å ta videregående skole. Også hun har koll på sine kvenske aner.

– Min farmor het Kristine Wilhelmine Letto (f. 1899). Hun var fra Elvevoll (Staaluvankka på kvensk, journ. anm.) i Storfjord kommune, på vestsiden av Lyngenfjorden. Både hennes farmor og farfar var fra Finland, så det er min kvenske tilhørighet, sier Else.

– Jeg vil tro at farmor behersket språket, selv om jeg aldri hørte det.

– Farmor dro som tjenestepike til Spildernes i Malangen, og her giftet hun seg med farfar. I Malangen var det kanskje ikke så mange å snakke kvensk med, og da gikk det naturligvis ut over både vedlikehold og videreføring av språket.

Les også: Stortrivdes som elever ved gamle Sappen skole

Mye har forandret seg

Sappen var ei høyst levende bygd da Else og Tore fant sammen, men mye har forandret seg. Skolen er lagt ned, butikken er borte, folketallet har krympet og ikke minst; det kvenske språket er det bare minner igjen av.

– Da jeg kom til Sappen i 1974, så snakket folk kvensk på butikken til daglig, sier Tore.

– Fortsatt i 1988 og noen år framover snakket de eldre kvensk når de møttes på butikken, skyter Else inn. – Deriblant Ruth i Puntta, Piltto-Leif, Adolf i Auttimaa, Håkon Vangen og Siffa-Håkon.

– Det er mulig noen av Håkon Vangens etterkommere på Svartfoss har beholdt språket, legger Tore til.

(Saken fortsetter under bildet)