– Her blir det ingen tjære mor

– Alle som vil oppleve god gammeldags stemning ved mila inviteres inn, sier Sigurd Killi og Jon Steinar Skoglund. (Foto: Arne Hauge)

 

Mistet du «koll på» varmen i mila, kunne flere års hardt arbeid ryke opp i flammer. – Da ble man over natten en fattig og upopulær mann, sier karene bak fredagens tjæremilebrenning ved Killi sin gård.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Siste skudd på stammen av ivaretakelse av fordums kultur, er brenning av tjæremile i Alta. Den bygges og brennes fredag 2. august fra klokken 12 og ut over, i regi av byens lokale kystlag og kvenforening, samt Øvre Stengelsen Gård. Alle som vil kan komme til gården, der mile-brenningen suppleres med fiskesuppe og kvenbrød på låvens høyloft, samt i en krok en dunk med noe flytende. Neppe tjære, får vi tro om nevnte hjemmebrygg.

Tjære egner seg nemlig best til utvortes bruk. I Vesten dyppet man folk i tjære før man rullet dem i fjær, hos oss smører vi stoffet den dag i dag på båter, samt i noen grad på husvegger. En viktig bruk var til såkalt barking av seil og tauverk, med barkelåg av vann, knust bjørkebark, kaustisk soda og tjære, datidens impregnering. Tjære er også sterkt antiseptisk og ble brukt på sårklut, sier bonde Sigurd Killi, som med seg har blant andre Jon Steinar Skoglund fra Altafjord kystlag. Og når mila er brent og kald, står ingen av dem igjen som Svarte-Per når det gjelder fersk tilgang på grillkull.

Ei lita mile

– Det har forundret meg at ligger så mye kull igjen i milene man finner. Skulle tro det var en salgsvare, sier Sigurd, åpen for innspill fra folk som tar seg turen til den mile-lange seansen.

– Vi skal bygge ei lita mile på under to meter i diameter. Den bør gi seksti til sytti liter tjære, sier karene. De virkelig store, sier de, kunne gi flere tusen liter. Ei skogens gullgruve, med rikdom eller ruin for milas eiere og ildvoktere.

– I dag er tjæremile et tapsprosjekt som vi gjør fordi det er artig og lærerikt, før var det stor tragedie hvis det gikk feil og mila brant opp. Idealet er en temperatur hvor kjerneveden svetter ut tjære, uten at det hele tar fyr og brenner opp. Det er en kunst, sier karene.

Pyrolyse
Ei tjæremile består av organisk materiale (gamle røtter, ved, kull eller torvmose) som stables, tildekkes og brennes under så presis kontroll at treet via pyrolyse svetter ut en flytende sort veske, en konsentrert «sevje» som egner seg til mangt og meget.

Kjerneved råtner uhyre tregt, så den beste mile-veden er og var gamle røtter, fulle av tyri. Til ny-mila har Sigurd tauet til gards røtter etter nybrott en gang på femti- sekstitallet, før i tiden var røtter mangelvare, dernest et voldelig slit å få røsket løs og båret av sted.

– Den største jobben før i tiden var å finne røtter og vindfall og annet som egnet seg. Slik leting og stubbebryting kunne ta flere år, og så trengte de never i botnen og torv på toppen. For å tildekke mila, sier karene.

Tjærestrømmen?

I moderne tid er mile brent 2 ganger før ved Killi’s gård. I 1995 og 2011. Nært gården fins det en plass som heter Tjæramila, hvor de ganske riktig fant kull fra gammel mile. På finsk het plassen noe sånt som «Sorista,» sier Sigurd, og når man vet at niva betyr strøm, kan man spekulere i om den kjente fiskeplassen Sorrisniva betyr stille vann som antatt, eller Tjærestrømmen.

– Det er jeg usikker på, men det er uansett artig å ta vare på kulturen, sier bonden.

– Men når det gjelder kunsten å klemme tjære ut av røtter, der vi fortsatt amatører, sier Sigurd og Jon Steinar. Kanskje, sier de, kan noen ta ordet og fortelle litt om hvordan folk opp gjennom tiden har brukt tjæren?