Frits Sakshaug er en av flere som har stilt opp som informant til Laila Lanes’ kommende bok. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Nå skal kvenske historier fra Lyngen til Skallelv, i tidsrommet fra krigen og fram til 1990-tallet, inn mellom to permer.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg har begynt med et nytt bokprosjekt.
Det kan forfatteren Laila Lanes røpe overfor Ruijan Kaiku.
– Nå reiser jeg rundt og snakker med folk som kan fortelle om de kvenske miljøene i perioden fra krigen og utover mot 1990-tallet. Jeg føler at mye av den historien er blitt borte og at det er snakket lite om.
Det kvenske språket og miljøet har eksistert også i denne perioden, sier hun, men hovedsaklig innenfor husets fire vegger.
– Naboer har naturligvis snakket sammen, men ute i det offentlige har man ikke snakket om det. Jeg tror det ligger mange historier der, som ikke er så godt beskrevet, og det er de jeg nå håper å få tak i.
I Paulaharjus fotspor
Lanes forteller at målet hennes er å reise i Paulaharjus fotspor, fra Yykeä/Lyngen til Kallijoki/Skallelv.
Den finske etnografen Samuli Paulaharju (1875–1944) besøkte kvenske bosettingsområder somrene 1925, 1926 og 1927, før han i 1928 ga ut boka «Ruijan suomalaisia» hjemme i Finland.
En svensk versjon kom ut i 1973, og ikke før i 2020 kom en norsk utgave for første gang, med tittelen «Kvenene – et folk ved Ishavet.»
Yykeäläinen Laila Lanes, Vuosvankkasta. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
På spørsmål om Lanes’ nye bok blir en selvstående bok, eller om det er en oppfølger etter «To prosent norsk» som hun ga ut i 2022, svarer hun slik:
– På en måte begge deler. Jeg kommer nok til å bruke den personlige stilen igjen, men teksten kommer til litt etter hvert som jeg snakker med folk, sier hun, og fortsetter:
– Jeg skrev «To prosent norsk» fordi jeg begynte å sette meg inn i den kvenske historien og fikk vite så mye som jeg ikke visste noe om. Og så har jeg vært rundt og holdt foredrag i hele Nord-Norge i ettertid, og da fikk jeg mange nye spørsmål som jeg vil finne svar på.
Et spørsmål som har gått igjen, forteller hun, er hvorfor det ble så stille om det kvenske etter krigen.
– Og sånn sett er det jo en oppfølger, medgir forfatteren.
Mer om Laila Lanes
Laila Lanes er født i 1956, er opprinnelig fra Furuflaten i Lyngen, men bosatt i Tromsø.
Hun var gift med tidligere Ap-politiker- og fiskeriminister Jan Henry T. Olsen (1956–2018).
I 2009 skrev Lanes boka «Skynd deg å elske – om å holde sammen når dagene mørkner», i forbindelse med mannens Alzheimers sykdom.
Ni år senere, i 2018, kom «Industrieventyr fra virkeligheten – Furufalten – Vuosvággi i Lyngen 1946-2016» som hun var medforfatteri, før hun i 2022 ga ut boka «To prosent norsk – Refleksjoner rundt etnisitet, identitet og fornorskningsprosessens konsekvener i nord.»
Lanes har jobbet som journalist i NRK fra 1087 til hun pensjonerte seg i 2023, og var blant annet med å få statskanalens kvenske satsing, NRK kvääni, på fote i 2017.
Hun er styreleder i Slekt og Data Nord og Verdensoperaen i Nord.
Lanes sier at det er skrevet en del om den tidsperioden hun nå dykker ned i, men mest fra forskerhold, og at dette ofte er stoff som ikke er så tilgjengelig for folk flest.
Hun har også fått bekreftet at behovet er til stede.
– Jeg sendte prosjekbeskrivelsen til professor emeritus Einar Niemi, for å høre hva han tenkte om det. Han svarte «Laila, den boka må du skrive.»
– Og da tenkte jeg at det er behov for den, sier hun.
Fritt ord har også sett dette behovet, i alle fall har de støttet bokprosjektet med 40 000 kroner, får Ruijan Kaiku opplyst.
«Ta det på norsk»
En av informantene hennes er Frits Eivind Sakshaug fra Sammalouta/Kildalen.
Han sier til Ruijan Kaiku at hans bidrag er å prøve å få fram at det var mye kvensk språk i omløp i Nordreisa i det nevnte tidsrommet.
– Spesielt der jeg har bodd, i Kildalen, men det var kanskje enda mer i Reisadalen, sier han.
Sammaloutalainen Frits Eivind Sakshaug. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Han forteller at han ikke husker så mye mellom krigen og ut på 50-tallet. Han er nemlig ikke født før i 1951.
– Men jeg vet jo at det var læstadianismen som rådet her i området, og at det ble talt på kvensk og oversatt, før min tid. Det jeg selv husker er fra stevnene senere.
Han forteller at hver gang det var samer til stede, så ble det tolket til samisk. Men ikke til kvensk. Han husker imidlertid ett tilfelle fra han var liten, som fant sted i bedehuset i Sørkjosen.
– Predikant Karl Lunde sa til han som skulle tale, Johan Jacob Johannesen fra Niemenaikku, at han ikke orket å oversette talen til norsk. «Du kan så godt norsk at du kan ta det på norsk», sa han. Det var antakelig hans første tale på norsk, tror Sakshaug.
«Kongsveien»
Sakshaug bekrefter at det ble snakket kvensk også til daglig da han var barn og ungdom.
– Ja, ja. Bare ikke offisielt. Det ble snakket kvensk i hele Kildalen og i Reisadalen, spesielt i fra Bergmo og oppover, der var det bare kvensk, sier han.
Han forteller at det fortsatt er folk derfra, som er yngre enn han selv, som snakket språket som barn og fortsatt behersker det.
Videre sier han at veien som ble bygget oppover Reisadalen, så langt han forstår, ble kalt for «Kongsveien.» Han mener at det var et grep for å få vannet ut kvensken.
– Den ble bygget slik at man fikk flere folk oppover Reisadalen, slik at det ikke bare var kvensk der, hevder han, og legger til:
– De ville ha mer utveksling. Du vet, så snart det blir bilvei så kommer det folk.
Utgivelse neste år
Lanes forteller at 74-årige Sakshaug er en av de yngste hun har snakka med så langt.
– Og den eldste hittil er 94 år. Han var 14 år da krigen var slutt, men husker godt og har mye interessant å fortelle, sier hun.
Laila Lanes og Frits Sakshaug over en kaffeprat på Bios café på Hansinkenttä/Storslett. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hun sier hun er ute etter alle som kan og vil bidra, gjerne fra 80 år og oppover som er frisk nok til å kunne si noe.
Så langt, forteller forfatteren, har hun konsentrert seg om Lyngen, Kåfjord og Nordreisa.
– Hvis det er folk i Troms og Finnmark som har lyst til å fortelle om de kvenske samfunnene etter krigen, og opp mot 90-tallet, så må de gjerne ta kontakt. Jeg skal jobbe med dette utover, og skal reise litt rundt i Nord-Troms og Finnmark utover våren og sommeren.
– Når tror du at boka vil være klar?
– Neppe i år, det tror jeg ikke, for det er mye som skal bearbeides etter innsamling. Men i løpet av 2026 håper jeg å komme i mål.
Les også:
