Hjemmelaget bærsanker og andre duppeditter

En helt spesiell bærsanker. – Jeg har aldri sett noe lignende, sier Egil Sundelin. (Foto: Privat)

 

Egil Sundelin har funnet fram mange typiske kvenske redskaper fra barndomshjemmet i Skallelv, deriblant en hjemmelaget bærplukker.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Hva er egentlig en orv? Eller en lineklave? Og hvordan brukte man en rømmekollebutt? Egil Sundelin har lett fram noen typiske kvenske duppeditter og redskaper fra Skallelv, gjenstander han også har sendt inn til Ruijan Kaikus kulturmarkørkonkurranse.

Aldri sett noe lignende

Blant gjenstandene Sundelin har sendt inn bilde av, finner man noe som kan minnes om et taggete auskar. Sannsynligvis er redskapet ganske ubrukelig til å ause vann ut av båten med, men kanskje desto bedre til å plukke bær med.

– Det er en bærplukker, røper Egil Sundelin, som sier at heller ikke han har sett noe lignende i hele sin levetid.

– Vanligvis hadde vi i Skallelv tradisjonelle bærplukkere laget av strenger montert til en liten trekasse, men denne bærplukkeren, som er laget kun av tre, er sannsynligvis laget av en mann som het Viktor Laithi, forteller Egil.
Laithi, på folkemunne kalt Laitinen, skal ha kommet fra Finland på begynnelsen av 1900-tallet, og var egentlig på vei til Kiberg for å jobbe. Han skal ha rømt unna militærtjenesten i hjemlandet. På vei til Kiberg hadde han en overnatting i Skallelv, og der ble han værende resten av sin levetid. Han skal ha jobbet som dreng og altmuligmann, og ble omtalt som en særdeles nevenyttig kar.

– Det ryktes at Laithi ble forsøkt hentet tilbake til Finland, men norske myndigheter stoppet den prosessen, sier Sundelin. Den helt spesielle bærplukkeren fikk han av en onkel.

– Jeg har ikke prøvd den selv, men den har nok fungert helt fint. Det ser ut til at den har vært ute i hardt vær, for den er reparert på undersiden, forteller han.

Stor respekt for ljåen

Sundelin har også funnet fram en orv som skal ha vært laget for barn, også denne sannsynligvis av nevnte Laithi. En orv er skaftet til ljåen.

– På denne orven bandt man fast ljåen ved å surre de sammen med tau. Siden denne orven er for barn, var også selve ljåen laget av tre, slik at man ikke kunne skade seg selv eller andre. I Skallelv hadde man stor respekt for hvordan man behandlet ljå, siden man hadde hatt noen stygge ulykker knyttet til ljåbruk, sier Sundelin som selv brukte denne orven i sin barndom.
På orven ser man initialene WR risset inn. Det var bumerket til Egils bestefar, Wille Rimala.

Merket lineklaven med initial

Også på en lineklave ser man innrisset bumerke. Her står det «RZ».
– Det er min fars bumerke. Han het Reunu Sundelin, men siden «Z» var enklere å risse inn med kniven enn «S» så ble det slik, sier han.
– Den gang var det helt vanlig å merke redskaper og tømmer med bumerke, slik at folk visste hvem som eide hva. Disse merkene ble også stort sett respektert av alle, sier Egil.

Lineklaven ble brukt for å rydde opp i lineutstyret mellom fisket. I tillegg brukte man garnbøtenål for å reparere garnet.
– Jeg husker at man på vinteren pleide å ta garnene inn på kjøkkenet, og sitte i kroken og bøte på dem, minnes han.

Eksportartikkel fra Skallelv

Produksjon av rømmekolle og melkeprodukter har vært viktig for bøndene i bygda som ligger mellom Vadsø og Vardø, og bygda eksporterte ukentlig større mengder næringsrike melkeprodukter til blant annet Vardø.

– Skallelvingan ble kalt bimäbä fordi de spiste så mye surmelk. Bimä betyr surmelk, sier Egil.
De driftige Skallelv-kvenene hadde gode løsninger for transport av rømmekolle. Blant annet hadde de laget egne runde butter som holdt nærmere 3 liter, som de fraktet rømmekollen i til Vardø med båt.
– Bestefar var blant dem som leverte rømmekolle og melk til Vardø, sier Sundelin.

Overlevde krigen

Sundelin har i tillegg til rømmekollebutt, orven, lineklaven, garnbøtenåla og bærsankeren, funnet fram auskar og bogtre for hest. Alt har vært godt brukt i Skallelv.
Kvenske skatter har han også funnet i Kvænangen, deriblant en gammel ullkarrebenk.
– Ullkarrebenken er en av de få tingene i Kvænangen som har overlevd krigen, kan han fortelle.

– Jeg har lurt veldig på hvordan den overlevde. Sannsynligvis har noen gjemt den i utmarka, sier Sundelin.