Ho Mor

Tegning: Wilfred Hildonen

 

Slik trodde jeg lenge at det skulle være når man tok bussen. Akkurat som når man er på fisketur i båt på sjøen, da går man heller ikke av noen steder.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Borghild Bjerkan var mor til min mamma. Folk i familien glemte ofte hva hun egentlig het, alle kalte henne bare Mor. Det syntes jeg passet perfekt, særlig fordi mamma var opptatt.

Det fantes bare ei Mor, det skjønte folk når hun fortalte om gamle dager. Mor var staselig og myndig, men jeg husker henne som snill og god. Hun var den eneste av mine besteforeldre som ennå var i live da jeg ble født. Mamma og ho Mor, de var min verden. Pluss Rex og Lizken og akebrettmafiaen og andre gode venner. Og pappa, av og til. Mitt aller sterkeste minne om Mor, var nok den gangen hun hvisket og sa:

«Maureen, no ska du å æ lægge ut på tur. Langtur.»

Spennende.

«Ska vi?» Jeg spratt opp fra lekene mine. «Korr da?»

«Tell ei førrtrolla ælv og tell mystisk kildevann», hvisket Mor. «Ja, å en akkurat like mystisk og førrtrolla foss.»

Les og lær fra den kvenske oversettelsen av denne fortellingen: Muori

Dit gikk vi. På «våres egne skanka» som ho Mor sa, hun likte å bevege seg. Først gikk vi på asfaltveien fra Larsjorda 1C hvor ho Mor, mamma og jeg bodde, etterpå gikk vi opp fjellsida til dit naturen bodde. Vi gikk bent ut i eventyret og villmarka, sånn virket det for en treåring som meg. Mellom lyng og mygg, det var langt å gå. Mor holdt neven min, for hvert skritt hun tok, tok jeg tre. Mor var kledd for den magiske anledningen, hun var pent pyntet i vakker sommerkjole, med nyrullet hår og pensko på bena.

Først kom vi til en bekk, for meg var den liksom ei diger elv. Bekken var like magisk som ho Mor hadde lovet, særlig da vannet svevde forbi under meg fordi hun løftet meg opp og bar meg over. Etterpå klatret vi i lag oppover berget, rundt oss strømmet det vann, vannet lagde sine egne stier gjennom mose så grønn den virket å lyse av seg selv. Over oss var himmelen blå. Så nådde vi fossefallet, og der la vi hendene som skåler under vannet, og drakk. Vannet, sa Mor, var spesielt. Det kom fra langt inne på fjellet, fra noe som kaltes for en kilde. Det fantes ikke renere og klarere vann i hele verden, hun hvisket at det var eldre enn alle mennesker som har levd. Nesten like gammelt som verden. Mor pekte og sa at jeg var den første i hele verden som drakk akkurat det vannet.

Det var kald yr under blek regnbue ved fossen. Det la seg på huden og klærne som ørsmå dråper. Hvordan kan det regne fra blå himmel, spurte jeg. Mor svarte og forklarte, så huket vi oss ned og drakk mer vann og ble våte også på knærne og på albuene. Jeg sa til Mor at det var verdens fineste og mest magiske fossefall. Hun smilte, og vi fortsatte videre ut i villmarka. På den magiske turen med ho Mor limte det seg fast minner som ennå hvisker til meg og som aldri slutter å hviske. Jeg tror de fortsetter å hviske selv om jeg aldri så mye ligger i graven.

Ofte tok Mor og jeg bussen i lag. Første busstopp nedenfor Larsjorda var ved Grand-hotellet, derfra klatret vi om bord og ble med tur-retur Nordvågen. Eller i andre retninger, til Storbukt og Seppoladalen. Mor likte å spasere, men hun elsket å reise med bil eller buss. Selv kunne hun ikke kjøre bil. Og slettes ikke buss. Mor sa hun hadde en mangel, den het Lappen.

Vi tok bussen fra Grand, og vi tok bussen tilbake til Grand. Jeg minnes aldri at vi gikk av noen steder. Slik trodde jeg lenge at det skulle være når man tok bussen. Akkurat som når man er på fisketur i båt på sjøen, da går man heller ikke av noen steder. Ikke frivillig, i alle fall.

Mens vi humpet og kjørte og stirret ut vinduene, fortalte Mor hva som hadde hendt på de ulike stedene vi passerte. Hvem som bodde der og der, hva som hendte med dem. Etter tyskertens brente jords taktikk på slutten av krigen – forresten en taktikk som Mor syntes var veldig upraktisk – bodde hun og familien først i ei enkel brakke i Nordvågen. Det var stusselige kår i starten. Det bedret seg da de trakk hjem igjen til selve Honningsvåg. Hvor ho Mor og mannen skaffet seg Larsjorda 1C. Et digert hus i tre etasjer pluss loft. Solid bygget i betong, med en fin platting på utsiden hvor jeg og Rex var mye.

Mor fortalte at hun og mannen i sin tid startet fiskebutikk. Bare at de måtte slutte fordi bestefar reagerte negativt på fisken. Det kalles allergi, sa Mor. Fiskeallergi, sa hun. Pluss kuldeallergi. Begge var dumme plager, for dem som bodde i Honningsvåg like etter krigen. Til gjengjeld startet de kafé.

Café Ritz. Den var uten alkoholservering, men trakk likevel fullt hus. Den gode, hjemmelagete maten og den hyggelige stemningen, honningsvågingene elsket å være på den kafeen. I mange år etter at Mor og bestefar gikk bort og Ritz ble nedlagt, spurte folk meg etter oppskriftene som ble brukt på kafeen deres. Særlig lapskausen som ble servert etter den årlige julerevyen til Honningsvåg turn- og idrettsforening. Og andre oppskrifter som også mamma snappet opp, og som hun lærte videre til meg. Pannekaker, ertersuppe, rødsuppe, ferskfeskball, polentadessert og mye annet. At jeg som voksen ble kokk, skyldtes Mor og mamma.

Fortellingen fortsetter neste gang…