Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Likens når det var fredagskrim på fjernsyn. Han Derrick. Da ga Mor gode råd til skuespillerne på skjermen.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Vi ungene grodde til, Mor fortsatte å være til for oss. Hun hjalp oss med mangt og mye, for eksempel å spionere. Hun lå ikke i lag med oss oppe på Storfjellet og Lillefjellet, eller strødd på platten i lag med meg og Rex mens vi spionerte under kanten av rekkverket. Nei, ho Mor hjalp oss med neste ledd i etterretningskjeden. Hun bidro til å fin-analysere informasjonen som byens små spioner sanket inn.
For eksempel når vi kom hjem fra agentjakt med mange mystiske bilnumre. Numrene sanket vi inn med smalt blikk og stor mistenksomhet. Vi noterte dem ned i ei egen notisblokk, og var særlig ute etter ukjente biler. Så sprang vi notisblokka rett hjem til ho Mor. Hun hadde nemlig utrolig hukommelse på tall og navn og mye annet rart. Hun visste kort sagt det meste.
Inkludert bilnumre, telefonnumre og navn på steder og folk. Så mens vi ungene ventet spent i håp om å avdekke skumle agenter, rettet Mor brillene og gransket informasjonen. Så fortalte hun hvem som skjulte seg bak de og de numrene, til det var nesten ingen ukjente skumlinger igjen på blokka vår.
Her er den kvenske utgaven: Muori, osa 2
Mor var ekstra artig når det var fotballkamp på fjernsyn. Interessen var på topp, det samme var volumet. Både på henne og fjernsynet. Mor var sprek når det var kamp. Hun hoppet og spratt der hun satt i godstolen, fulgte i sitrende spenning med på favorittlaget sitt. Særlig hvis noen nærmet seg sekstenmeteren, da tror jeg hun brukte mer energi enn mange av dem som sluntret rundt på midtbanen på gressmatta på fjernsynet.
«Ka e det dåkker håille på me?» ropte Mor da. «Spring no gutta!» ropte hun.
Fulgt av idrettslige råd som var både velment og forut for sin tid.
«Ikke såv.» «Det dær e hjørnesparsk.» «Se no dåmmer ka såm skjer.»
Sønnene til ho Mor var kjent i Honningsvåg. Særlig onkel Sigurd, han var fotballdommer. Lett å se hvem onkel hadde arvet interessen fra, tenkte jeg, og delte Mors jubel hvis laget hennes scoret mål.
«Farsken å!» ropte hun hvis motstanderen fikk mål. Det var ikke like artig, forsto jeg, for da ble Mor stille ei stund.
Likens når det var fredagskrim på fjernsyn. Han Derrick. Da ga hun gode råd til skuespillerne på skjermen.
«Snu dæ!» kunne Mor rope. «Næi, gå ikke dit da!» «Ikke stol på han. Spring! Han har pistol, spring da væll!»
Eller hvis morderiske folk brukte andre metoder:
«Næi! Ikke drikk da væll. Det e jo gift!»
Noen ganger hørte de på Mor, andre ganger lot de være. Det fikk de angre på.
«Ja ja, det va det æ sa», sa Mor da. «Koffør hørte du ikke ætter? Da får dåkker ha det så gått. Sånn e det me dein saken», sa hun.
Jeg spurte Mor om skoleråd også. Svarene var stundom vrange å bli klok på.
«Om dein me den lysanes ideen ikke tænke langsiktig nåkk, må oppgaven gjøres av dein me ideen», sa Mor viselig. Et utsagn hun selv nikket lenge til.
Mor havnet på gamlehjemmet i Honningsvåg. Bygget lå på pen utsiktstomt nær kirka og kirkegården. Der lå forresten også byens grunnskole. Det ble mange turer til ho mor på gamlehjemmet. Om sommeren gikk vi, om vinteren tok vi sparken. Mamma sparket og styrte og jeg satt på.
Så ble Mor borte. Det ble bare mamma og jeg. Så vandret også mamma videre. Det ble bare meg.
Mange år senere oppdaget jeg at jeg er kven. Jeg har tusen spørsmål og få å spørre. Mor er borte. Mamma er borte. Pappa er gammel. Snart er det bare jeg igjen fra Larsjorda 1C. Tro om noen vil undre på hvordan det var å være meg, når jeg er borte?
Når det gjaldt Vårherre, var ho Mor troendes til det meste. Hun var i Frelsesarmeen, spilte gitar der. Mamma hadde hendene fulle gjennom arbeidsdagen, rakk vel knapt å kneppe hendene i bønn. Enten passet hun oss ungene hjemme, eller så passer hun andres unger. Og hun var i «bøtteballetten.» Drev renhold på steder som hotellet, barnehagen, på Nord-Norges salgslag og privat.
Men først og fremst tok mamma vare på dem rundt seg. Først etterpå, når dagen var over og mørket la seg, fant hun tid for bønn. Kveldsbønn. Den ba hun hver kveld hele livet. Da ba hun bestandig for andre, for at andre skulle ha det bra. Hun lærte meg bønnene sine, det var en bønn man synger og en bønn man sier. Verken mamma eller jeg var heftige kirkegjengere, men vi kunne våre bønner. Vi ba for dem vi kjente. Etter at jeg påpekte at det jo fins mange vi ikke kjenner, ba vi for dem også:
God natt bønn
Sang (sammen med ho Mor og mamma):
Kjære Gud jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått
Du er snill du holder av meg
Kjære Gud gå aldri fra meg
Pass på liten og på stor
Gud bevare far og mor
God natt bønn
Sier (sammen med mamma)
Så lukker jeg mitt øye
Gud fader i det høye
I varetekt meg haver
Fra synd og sorg og farer
Din engel meg bevarer
I Jesu navn
Ta vare på alle dem vi kjenner
(vi sa navn på dem vi kjenner)
Og alle dem vi ikke kjenner
Amen
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
