Leder i Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, like etter at rapporten overlevert Stortinget. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Særuttalelse til tross, det skal være enighet om anbefalingene i rapporten: – Må lese rapporten på en slik måte at man ser tyngden av det som ligger der, og ikke bare teller antall linjer, sier kommisjonslederen.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Samme dag som Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport på Stortinget, gjorde VG det kjent at Professor emeritus Aslak Syse hadde skrevet et to siders særuttalelse til rapporten.

I uttalelsen, som er vedlagt selve rapporten, innleder Syse med at «Min særuttalelse knytter seg til selve rapporten og arbeidet med den. Arbeidsmåten har i seg selv bidratttil sterk tidsnød på slutten av arbeidet og derved manglende konsensus.»

Den 1. juni, like etter overleveringen, traff vi kommisjonsleder Dagfinn Høybråten i Vandrehallen på Stortinget. Da vi spurte han om kommisjonsarbeidet var blitt presset på tid, svarte han slik:

– Vi mistet en del tid under pandemien. Vi var i gang med de åpne møtene, som var en viktig del av strategien for å mobilisere stemmene fra de ulike gruppene. Men vi fikk den ekstra tiden vi ba om, så vi har hatt tilstrekkelig tid, og så blir det jo alltid travelt i et slikt arbeid når man nærmer seg avgivelse, sier han.

– Jeg har ikke vært med på noe lignende arbeid som ikke har hatt det travelt til slutt, det er normalt.

Kvenenes frykt

Ruijan Kaiku kjenner til at mange kvener har vært bekymret for hvorvidt det kvenske har blitt godt nok ivaretatt i rapporten.

En av dem er leder i Kvääninuoret, Kristine Jonas, som i forkant av overleveringen uttalte at «Frykten er at kvenene, som en nokså liten gruppe, har forsvunnet i den store rapporten og det store arbeidet.»

Les også: Ser for seg en beklagelse fra Kongen

I forannevnte særuttalelse skriver kommisjonsmedlem Syse at «den store fortellingen» i rapporten er en offerhistorie, i det alt vesentlige om samiskrelaterte forhold.

«Denne sterke fokuseringen på det samiske perspektivet har samtidig ført til at skogfinnenes og kvenenes skjebne er kommet mer i bakgrunnen», skriver han.

Etter overleveringen spurte Ruijan Kaiku kommisjonsleder Dagfinn Høybråten om kvenene hadde grunn til å være engstelig for om man var godt nok ivaretatt i rapporten.

– De får lese sjøl, og bedømme det. Da må man jo lese på en slik måte at man ser tyngden av det som ligger der, og ikke bare teller antall linjer.


Høybråten overleverer rapporten til stortingspresident Masud Gharahkhani på Lagtingssalen på Stortinget. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Mer tilgjengelig materiale

Høybråten bekrefter langt på vei det kommisjonsmedlem Pia Lane også uttalte til Ruijan Kaiku, nemlig at kunnskapstilfanget særlig når det gjelder nordsamiske forhold er større enn for de andre gruppene.

Les også: Foreslår veien mot nivå III for kvensk språk

– Det er et faktum at tilgjengelig dokumentasjon, forskning og materiale har vært størst for det samiske. Det gjør at i utgangspunktet er det en slagside som det ikke kan gjøres så mye med, sier han.

Han sier imidlertid at kommisjonen likevel har forsøkt å gjøre noe med det, gjennom aktivt å søke opp kilder som kan beskrive kveners erfaringer med fornorskningen.

– Både de personene vi har lyttet til, de vi har tatt imot historier fra og andre skriftlige kilder og arkivmateriale, sier han, og legger til:

– Granskningen av skogfinnenes historie bygger også på en genuint ny arkivgranskning, i tillegg til de muntlige kildene, sier kommisjonslederen.

Enige om anbefalingene

Tilbake til særuttalelsen, avslutter Syse med at det er mye i rapporten han slutter seg til. Han skriver:

«Det gjelder særlig de fem første kapitlene (Del I), herunder sammendraget, og den historiske framstillingen i Del II. Jeg slutter meg også til deler av temakapitlene i Del III, for eksempel framstillingen av konsekvenser for språktap, fornorsking av navn, helseforhold, kirkeliv mv., rettferdsvederlag, og kunst, kultur og media. Likeså slutter jeg meg til forståelsen av forsoningsbegrepet i Del IV og til de fem «pilarene» i tiltaksdelen.»

Avslutningsvis skriver han at «jeg vil understreke at store deler av rapporten vil danne et godt kunnskapsgrunnlag for det videre minoritetspolitiske arbeidet i Norge.»

Da vi spurte Høybråten om hvordan uenigheter internt i kommisjonen var blitt håndtert, sa han følgende:

– Resultatet er en rapport der hele kommisjonen stiller seg bak anbefalingene. Det finnes en særuttalelse som går litt på prosess og vektlegging og slikt, men ellers er det enighet om hovedlinjene i rapporten.

– Vi har håndtert det på en slik måte at vi har arbeidet oss fram til enighet. Det er en hovedlinje vi har ført, sier kommisjonslederen.