Tegning: Wilfred Hildonen
Heisen var drevet av tyngdekraften, den fungerte best nedover.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Kom vinteren lavende, kom hjullasteren humpende. Han ryddet sne fra Honningsvågs mange sidegater, digre lass med sne som han mellomdeponerte på Larsjorda. I en stadig større donge. Stordongen omtrent der Øvergata møtte Storgata.
Da klappet vi ungene frydefullt i hendene. Dongen, dandert foran oss liksom ei enorm tann, var så artig å leke med. Snedongen som dag for dag vokste til et hvitt fjell, den var liksom et klarsignal. For operasjon snehule. Vi hastet i vei med spade og akebrett, lagde så mange huler vi bare orket. Små vinterhybler med lav husleie, egen heis og innlagt strøm av unger.
Heisen var drevet av tyngdekraften, den fungerte best nedover. Sto man på toppen og hoppet i den hvite vulkanen, den innvendige rutsjebanen, ble man sekunder senere spydd ut nederst. På ferden fikk man etasje for etasje med seg ullen prat fra alle kanter, det var andre huleboerne som diskuterte seg imellom. Av og til lagde vi avleggere fra nedoverheisen, de kom ut høyere over bakken slik at avstigningen ble et flott fritt fall på en meter eller tre.
På sånne ferske snedonger hadde de store ungene førsterett. De grov i vei i høyden, vi mindre ungene tok våre første spadestikk i lavlandet. I hulene våre drakk vi varm rød saft eller kakao, vi gumlet Per kjeks eller Mariekjeks, eller restebakst fra jul. Eller appelsin med sukkerbit trykket inn, om vi var heldige og ble tildelt sånne syden-goder. Vi hadde lommelykt. Jeg hadde ei hvit av metall med rød plastdekor, eller at jeg lånte mamma si. Den sennepsgule lommelykta med ryggstø som kunne felles ut til den sto av seg selv og lyste.
Les den kvenske versjonen: Luolaelämää 71 graadii pohjaista pittuutta
Åpningen til snehulene i lavlandet måtte lages bueformet. Det var penest. Og trangest. Ved å gjøre døren smal og porten minst mulig vid, ble det nemlig vrient for storunger å bøfle seg inn. Da slapp vi ubedt besøk og stygge overtramp på ordensreglementet.
Med min nærhet til fersk snedonge hjemme på Larsjorda, hendte det jeg var første småunge som startet å grave. Det hastet å stelle til ei beboelig hule, presentabel for ungene som utpå ettermiddagen kom rekende på besøk. Fra Seppoladalen og andre steder. Gulvet måtte være flatt, hula stor nok. Den skulle romme mange småfolk, det ble ofte så folksomt inne at flere par ben stakk ut ute. Så lenge hodet var inne var man inkludert, det var småunge-regelen.
Det hendte ei venninne kom og hjalp meg. Senere kom mamma på snarvisitt. Hun hadde nok sett oss fra kjøkkenvinduet, hvordan vi strevde i timevis med snemåkingen. Mamma bar på en liten bag, den var skotsk-rutete rød. Først kom bagen skyvende inn til oss, så dukket mammas lyse krøller opp der hun bøyde seg og tittet inn. Fortalte hvor fin hule vi hadde, før snøen knitret da hun reiste seg og gikk.
I bagen var det to plastkrus og termosen min, den lille med smurfeklistremerke på. Pluss en halv pakke Per kjeks og tre stumper stearinlys. Et tykt gult et til overs fra påsken og to tynne røde til overs fra jula. Og ei fyrstikkeske, med svart silhuettbilde av ei gammel blomkålfuru på kanten av en knaus. På eska var sola i ferd med å synke i havet, på Larsjorda var det tidlig februar, blå time på dagen og ennå ingen sol å se siden november i fjor. Den fyrstikkeska, sa mamma før hun gikk, måtte huleboere huske å ta med seg hjem til storhuset når de ble kalde og lei av å leke.
Så dekorerte vi med sneballer utenfor hula. Lagde også ei rund sneball-lykt hvor det gule lyset fikk plass i midten. Flammen neide og strevde med å stå i stram givakt, inne i hula tente vi de røde lysene.
Et sted i taket av hula hadde jeg dunket borti med håndtaket på spaden og laget ufrivillig takluke. Vi så den sorte himmelen og to stjerner, senere så vi nordlyset gjennom hullet, dets kalde, bølgete dans. Etterpå, mens vi spiste kjeks og drakk noe varmt mens vi hvilte oss etter hulebyggingen, hørte vi noe utenfor.
Først skrål som nærmet seg, fulgt av brå stillhet fulgt av dempet hvisking seg imellom. Vi skjønte det var andre småunger, de hadde nok oppdaget snehula vår, den med lys både ute og inne og til og med lys fra hull i taket.
(Historien fortsetter neste gang…)
Tegning: Wilfred Hildonen
