Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Nå fløt hula med innebygd heis og det hele i havnebassenget, liksom uante mengder cottage cheese.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Vi hørte ungene snakke om at lyset fra hula vår var skummelt. Nemlig sikkert en ufo. Se som ufoen i snedongen på Larsjorda lyste oppover, forbi nordlyset og stjernene og helt tilbake til den himmelen den kom fra. Sikkert full av små grønne menn, mente ungene. Jo jo, for det hadde en av brødrene til en av dem sagt var sant. Hadde lest det i et lurt blad med bilder av spinkle fyrer med digre hoder med store øyne og bittesmå munner. Og tenk på alle bøkene og filmene om sånn ufo proppfull av små grønne menn. Klart de fantes, best for dem å være kledd for femten minusgrader.
«Korr e dæm store grønne mainnan da?» hvisket jeg til venninna mi mens vi hørte ungene mumle utenfor.
«Ja, eller dæm store grønne daman?» småkniste venninna mi, hun var noen måneder eldre enn meg.
Ungene stakk hodene inn på likt i hula vår for å se. De virket småskuffet over hulas fravær av små grønne menn da de krabbet inn. De fikk kjeks av meg og min venninne, to kjeks hver til alle sammen. Det beste med hele hula, mente ungene som kom på besøk, var den gode plassen. De sa det var ikke artig å ligge med føttene utenfor der hvor det var artigst å være. Det, og hullet i taket. Kunne spionere hvis det kom en ufo dalende. Bra planlagt, sa de.
Les den kvenske versjonen: Luolaelämää 71 graadii pohjaista pittuutta, osa 2
Det senket seg en stille ro over ellers så pratsomme unger. Hula som presset oss så lunt ihop, stearinlysene som neide og svaiet, takluka som med sin periskopiske utsikt ga oss innblikk i stjernenes mysterier. Kjeksene som knaste og kakaodampen som steg fra krusene, stadig svakere frostrøyk fra munnene våre, vi sa lite på lenge. Vi var trygge i lag. Det var kaldt i hula vår, men det var varmt i hula vår.
Til noen voksne kom trampende utenfor. Sa det var sent, vi måtte hute oss hjem. Så det var den dagen. Men vi avtaltes å møtes dagen etter. Helgefri fra skolen og det hele, kunne være lenge i hula.
Det var alltid sånn at snedongen på Larsjorda vokste og vokste. Helt til dagen kom da skoffa på hjullasteren strevde med å strekke seg til topps. Etterpå kunne hva som helst skje, og det som hver gang skjedde, var at hjullasteren kom og jafset med seg alt sammen. Og grytidlig dagen etter kom han. Duret og sto på, tok mange raske turer ned til havna hvor han dumpet sne fra skuffa og utfor kaikanten. Ga seg ikke før all grønnsporingen hadde rømt havnebassenget.
Så derfor, det var endelig morgen og vi ungene flokket oss på Larsjorda for å leke i snedongen vår, var hele dongen og alle snehulehyblene borte. Søkk vekk. Nå fløt hula med innebygd heis og det hele i havnebassenget, liksom uante mengder cottage cheese.
«Faen å», mumlet vi ungene da, vi knyttet nevene så sinte var vi.
«Gje det bort og tar tellbake», sa vi, og minnet sikkert om vinterkledde Karius og Baktus nå som den fine snehule-kjempetanna var borte. Forsvunnet med huler og heis og utsikt og all ting.
De voksne?
«Ja ja, kor længe va han Adamsen i paradis?» sa bare de voksne, ufølsomme av seg når vi ungene klaget. De voksne nektet vinter for vinter å saksøke rådhuset på vegne av områdets mange husløse små huleboere.
Alt hva vi ungene kunne gjøre til protest, var å hente akebrettene våre og hevne oss ved å renne i bakkene. Plage vettet av bilene.
Sent samme ettermiddag ble vi forstyrret i akingen i bakkene. Vi hørte nemlig en velkjent lyd. Den brummende energiske. Hjullasteren.
Og ja da, med pakkfull skoffe kom han dundrende opp til Larsjorda. Kanskje han angret det han hadde gjort om morgenen, da han gjorde oss husløse? Hjullasteren ga seg nemlig til å tømme skuffa for sne, presis på de flate stedet hvor vårt prakteksemplar av ei gammel-snehule hadde stått.
Med akebrett på slep gikk vi dit for å se. Vi fulgte med smalt blikk hjullasteren der han forlot åstedet for å hente mer. Vi funderte lenge over denne vesle melketanna som lå tilbake, et sørgelig syn for hjemløse huleboere. Det føltes fånyttes, alt vi hadde spadd og måket.
«Det tar aildri slutt, gjør det væll?» sa en av oss.
«Næi», svarte vi andre i kor.
Før vi straks tok til å planlegge den neste utgravingen. Når snedongen ble stor nok. Vårt videre huleboerliv her oppe i det kalde nord.