Hun oversatte boken om kvenenes hovedreligion

Eira Söderholm. (Foto: Arne Hauge)

 

Den jobben ga en endeløs strøm av små og store valg for oversetter Eira Söderholm.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

På Orkana forlag ga tre forskere i høst ut boken om læstadianismens historie i Norge. Nå er den kvenske kortversjon ute – «Norjan lestaatiolaisuuđen histooria» – oversatt av Eira Söderholm. Eira bor i dag i Turku, den sørfinske kystbyen som på svensk heter Åbo.

Et særpreg ved jobben å oversette tekster til kvensk, lar hun oss vite, er det stadige behovet for å treffe gode valg. Noen valg er større og tenkes gjennom «en gang for alle», de fleste er mindre og gjøres forløpende. Det er nemlig skrevet lite sakprosa eller faktalitteratur på kvensk, noe som betyr at faguttrykk og mer abstrakte ord ofte mangler i språket.

– Spørsmålet er hvor man skal man hente dem. Skal man lage helt nye ord, eller skal man hente dem fra annet språk? Og i så fall hvilket språk? Dette må oversetteren tenke over og ta valg i forhold til, sier Söderholm.

Samme type utfordring gjelder også det mer spesifikke fagspråket i den aktuelle teksten:

– I denne boken handler temaet om læstadianismen, og fordi læstadianismen kan sies å ha vært kvenenes hovedreligion, og fordi læstadianske predikanter i sin tid prekte på finsk eller kvensk, er det sannsynlig at folk tidligere hadde ord for sine trostemaer. Derfor kan man anta at kvensk læstadiansk terminologi finnes, det handler bare for oversetteren om å finne ordene, sier hun.

Det hun la til grunn i denne boka, er læstadianismen som en nordisk kristen trosretning hvor finsk har hatt en svært viktig rolle. Finsk slik det brukes i Finland, klargjør hun, har vært lettere tilgjengelig for kvenene i religiøs sammenheng enn i dagligdags tale. Det preges valgene hennes av, hun har prioritert finske ord på bekostning av lånord fra norsk.

– Men dette krever vel kjennskap til de opprinnelige finske ordene?

– Ja. Og det har vært mulig for meg fordi jeg har lest litterære kilder skrevet av læstadianere selv på finsk. Men jeg har også ønsket å velge ord som har vært i bruk blant folk i Nord-Norge, sier Söderholm, som her støttet seg til Martti E. Miettinen. Finsk prest og læstadianisme-forsker som i 1930-årene fartet mye rundt i Nord-Norge, intervjuet læstadianere og lagde et hav av verdifulle notater. Å få kloa i materialet fra offisielt hold var vrient, så hun takker sin tidligere kollega Kåre Svebak som for mange år siden kopierte hele Miettinen-samlingen og oversatte den til norsk.

– På den måten fikk jeg tilgang til dette svært viktige dokumentet om læstadiansk språkbruk på 1930-tallet. For dette er jeg Kåre enormt takknemlig, sier Eira, som i valget mellom de tre kvenske språk-varietetene Porsanger, Varanger, Elvedal – valgte den første. Men, sier hun, læstadianerne fantes i alle kvenske bygder i Finnmark og Nord-Troms, så Varanger og Elvedal ville vært like bra.

Söderholm er Ruijan Kaikus mangeårige «hus-oversetter», og slenger sjelden inn ordet «kvääni» før det er veid mot ordet «lantalaiset.» Av og til, sier hun, er det vanskelig å vite hva som passer best. Det har med tid å gjøre. Jo lengre tilbake, jo mer lantalaiset, den mest vanlige termen på den finskættede befolkningen på Nordkalotten.

– Når boken nærmer seg moderne tid, bruker jeg derimot termen kvääni om folk på norsk side. Noe som gjenspeiler endringen i deres etniske identitet i Norge i løpet av de siste tiårene, sier oversetteren.

En kuriositet hun også måtte forholde seg til, er det faktum at loven om faste etternavn kom først i Sverige i 1901, i Finland i 1921 og i Norge i 1923. Læstadianske predikanter før i tiden, sier hun, hadde gjerne et folkemunne-navn i tillegg til sitt eget offisielle. Valget hun gjorde i denne oversettelsen, var å gå for det navnet som ser ut til å ha vært mest vanlig i folks dagligtale.

– Men når en predikant dukker opp i teksten for første gang, har jeg også inkludert det moderne, offisielle navnet, sier Söderholm, som igjen takker Svebak for det framsynte arbeidet han i sin tid gjorde.