Liv Ingebjørg Johansen er ny leder i Skibotn kvenforum. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Oddvar Ørnebakk (86) har ledet Skibotn kvenforum siden oppstarten i 2011. Tiden er kommet for å slippe nye kluter til, og foreninga har nå valgt sin nye leder. Ruijan Kaiku har tatt en prat med henne.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg vet jo at jeg er kven, det har jeg visst fra jeg var ganske liten. Den kvenske følelsen har imidlertid vokst med tiden, og for vel ett år siden meldte jeg meg inn i Skibotn kvenforum som er tilsluttet Norske kveners forbund. Det sier den ferske lokallagslederen, Liv Ingebjørg Johansen, til Ruijan Kaiku.

– Dette året har jeg brukt til å tenke en del, og jeg vet jo at den tidligere lederen er en eldre mann, så aktiviteten i foreninga har ikke vært så stor. Da fant jeg ut at kanskje vi som er litt yngre bør engasjere oss mer, sier hun.

Johansen, som nettopp har tiltrådt, sier hun foreløpig ikke har rukket å områ seg og dermed heller ikke har landet noen konkrete planer for lokallaget. Man har imidlertid noen ideer innad i foreninga, og lederen er klar på at det er plass til flere aktiviteter lokalt:

– Vi hadde en idémyldring på årsmøtet, så vi har noen planer, og så får vi se hva framtiden bringer. Skibotn er jo virkelig en kvensk bygd, og det skjer ikke så mye, sier hun.

Kvenske aner

Johansen er født i 1950 og har arbeidet i skolen gjennom hele sin yrkeskarriere. I dag er hun pensjonist, og i tillegg til å engasjere seg i kvensaken er slektsforskning en stor hobby for henne. Hun har god oversikt over sine slektsrøtter:

– På min fars side er det kvener i alle retninger, og på min mors side er de fleste kvener, og noe samisk innslag, sier Johansen.

Hun forteller videre at hennes foreldrene snakket kvensk seg imellom til daglig, men at ungene fikk aldri lære språket.

– Både mamma og pappa snakket kvensk, de brukte språket og de brukte det mye. Men så snart de snakket til oss ungene, så slo de over på norsk, sier Johansen.

Slekt i Finland

Johansen har også funnet fjerne slektninger i Finland, som hun både har kontaktet, besøkt og hatt på besøk:

– Henrik Pyörälä, min oldefar, forlot i sin tid kone og tre barn i Finland, og reiste til Norge. I Alta fikk han sitt første barn med en ny kvinne. I Hammerfest fikk de sitt andre barn, min bestefar. Og i 1873 blir den tredje sønnen deres født på Dyrøy. Han ble døpt på Lyngseidet noen måneder senere, noe som indikerer at de var ankommet Lyngenfjorden på det tidspunktet, sier hun.

Ifølge Johansen skal angivelig prest og lensmann ha kommet inn i bildet etter at det tredje barnet var døpt. Paret var nemlig ugift.

– Moren til barnet, min oldemor Anna Britta, ble dermed sendt tilbake til Finland. Hun tok den yngste sønnen med seg. Etter sju-åtte år reiste hun til Varanger og giftet seg med en enkemann, og de fikk ingen barn. Sønnen derimot, som var døpt på Lyngseidet, fikk etter hvert mange barn, så vi har en stor slekt i Varanger-området.

På et besøk i Varanger fikk Johansen tak i en liten stamp etter hennes oldemor, som var merket «A.B 1893.»

– Den hadde noen etterkommere arvet og gitt videre til et lite museum, og så fikk jeg den, sier hun.


I fjor høst var Liv Ingebjørg Johansen (t.h) på besøk hos Anne Pyörälä Leukku, som tidligere var en ukjent slektning, i Rovanniemi i Finland. Denne høsten var hun selv vertskap når Leukku tok datteren med og besøkte Yykeänperä/Skibotn. (Kuva: Privat)

Tilbake i Finland levde Henriks første kone og deres tre barn sine liv.

– Det ble snakket lite om, men vi har jo visst at det var noe i Finland. Hvis de tre barna han etterlot der hadde fått etterkommere, så ville vi jo ha slekt der. Jeg kom i kontakt med en av etterkommerne, og i august i fjor besøkte jeg henne, og nå i august hadde jeg henne og datteren på besøk i Skibotn. Hun er også veldig opptatt av slekt, sier Johansen.

– Mannen min, Edmund, mener at vi er veldig like av utseende, sier Johansen.

«Indias barn»

I tillegg til slektsforskning er hun og ektemannen aktive i organisasjonen «Indias barn», noe de har vært i en årrekke.

– Vi er faddere og har opptil seks fadderbarn på det meste. På den måten skal barna få skolegangen sikret. Det er, slik vi ser det, den eneste muligheten de har til å komme seg ut av elendigheten, sier Johansen.

Paret har besøkt India mange ganger, forteller hun. Siste besøk var før pandemien, og neste besøk er planlagt til 2023. Johansen sier at de blant annet har bidratt til et nytt skolegulv på en av skolene de besøkte, og har kjøpt inn diverse utstyr til flere skoler.

– En av ungdomsskolene vi besøkte hadde én saks. Det sier sitt, sier hun.

Engasjementet for fattige barn i India startet for mange år siden. Hun og mannen var på besøk hos kjentfolk i Olmavankka/Manndalen, der mannen i huset fortalte at han hadde vært fast giver i over tolv år.

– Det fikk oss til å tenke, for det var ikke så vanlig den gangen. Senere snakket vi om hva vi kunne gjøre, og like etterpå leste vi en sak i avisa om ei dame som var fadder i Indias barn, og disse faktorene ble utløsende for vårt engasjement, sier Johansen.

Ifølge Framtid i nord-artikkelen «Liv får heltemottakelse i India» fra 2017 har paret vært engasjert i organisasjonen siden 1996.

Personlig kvendrakt

I anledning Ruijan Kaikus besøk hos Johansen, som bor helt sentralt i Yykeänperä/Skibotn, hadde verten dresset seg opp i et koftelignende vommolsplagg. Hun kaller det en «personlig kvendrakt.» Det er en drakt som hun selv har utviklet og dekorert med utgangspunkt i sin egen bakgrunn og sine forfedre.

– Når man ser på bilder av forfedrene våre, så ser man jo at de hadde litt annerledes klær enn det vi går med i dag. Det å sy et kvensk plagg har ligget i mine tanker i mange år.

Beltet på drakten er prydet av figurer av reinhorn som Johansen har kjøpt på en av sine mange turer til Russland, og også draktens «sølje» er av reinhorn.

– Da jeg kjøpte disse hadde jeg min framtidige kvendrakt i bakhodet, sier hun.

Johansen har valgt å ha en gråfarget drakt, også det inspirert av tidligere tider:

– Mine forfedre hadde ikke så mange farger å velge i, derfor ble det grått. Det gikk nok mye i grått, sort og hvitt den gangen.

– I tillegg har jeg lagt inn en stripe på armen av fiskeskinn, litt tilfeldig ble det steinbitskinn. Min bestefar var fjorten år på ishavet. Jeg har en blå stripe, det er havet. De fleste fisket jo på Lyngenfjorden og på Finnmarka. Den brune stripen i skinn skal symbolisere jordbruket, folk hadde jo sauer, kyr og okser blant annet. Alt ble tatt vare på etter slakt, og de kunne jo for eksempel berede skinn.


Liv Ingebjørg Johansen fikk tak i oldemor Anna Brittas vesle stamp fra 1893. Legg også merke til detaljene på draktermen hennes. Stripene skal symbolisere ulike sider ved den kvenske kulturen og historien. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Jeg har også en tynn, brun stripe. Det er høstfarge, og våre forfedre har høsten tatt. De er ikke mer. I tillegg har jeg en tynn, rød stripe. De hadde jo noen lyse tider og gleder også.

Sentralt på drakten har Johansen gjort plass til kvenrosa.

– Selvfølgelig måtte jeg ha den med. Den er veldig synlig, og det skal liksom ikke være noen tvil om min tilhørighet, sier Johansen.

Forhåpninger

Tidligere leder Skibotn kvenforum, Oddvar Ørnebakk, har vært leder i Skibotn kvenforum siden oppstarten:

– Vi startet kvenforeningen i 2011 fordi det var lokal interesse for dette, men det var ingen som ville ta styringen, og jeg skjønte snart at den oppgaven ville tilfalle meg. Vi har ikke hatt så mange medlemmer, og har vel cirka 25 medlemmer i dag, sier han.


Oddvar Ørnebakk (86) har sittet ved roret i Skibotn kvenforum i elleve år. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Han er glad for at en ny leder er på plass og har naturligvis forhåpninger til henne. Han tror at det er potensiale for flere medlemmer:

– Vi har veldige forhåpninger til Liv Ingebjørg, og tror hun kan gjøre en god jobb, blant annet med å få opp medlemstallet og aktiviteten, sier Ørnebakk.