Professor Ivar Bjørklund holdt foredrag på grendehuset i Kvænangsbotn.
Foto: Lill Vivian Hansen.
Professor Ivar Bjørklund ser på fortiden for å prøve å forklare nåtiden i Kvænangen.
Lill Vivian Hansen
lill@ruijan-kaiku.no
Tirsdag 12. juni holdt professor Ivar Bjørklund foredraget «Kvænangen – hvordan ble kvæner og samer en kommunal belastning og en nasjonal salderingspost? En historie om fattigdom, Statskog og offentlig uforstand i hundre år» på Kvænangsbotn Grendehus.
Folketellinger
Bjørklund sier at i løpet av de siste tiårene har det kvenske og det samiske språk forsvunnet fra Kvænangen, samtidig er innbyggertallet redusert.
Han viser til folketellinger fra Kvænangen som viser at det i 1930 var 863 samer, 325 kvener og 785 nordmenn i Kvænangen. 20 år senere, i 1950, viser at folketellingen dramatisk nedgang i antall samer og kvener. Folketellingen i 1950 viser 5 samer, 2 kvener og 2501 nordmenn. Antall innbyggere i kommunen er i dag på samme nivå som i 1850. I tillegg har kommunen lavest utdanningsnivå i Troms.
Resurser
Stedsnavn er et godt uttrykk på hvordan ressursene er brukt og i Kvænangen er det samlet inn mange kvenske stedsnavn. Kvænangen var i følge Bjørklund et kvensk samfunn som utvikler seg fra midten av 1700, blant annet med oppstarten av gruveanlegget (1860) i Kjækan som trakk til seg mange kvenske innvandrere. Det bodde omlag 600 mennesker i Kjækan som på denne tiden var det store navet for økonomien i området.
Hva skjedde?
Norge ble en egen nasjon 1814 og den norske nasjonsbygginga kom i gang for alvor rundt 1850.
Fellesnevneren for norske myndigheter var å «sivilisere» de som bodde nordpå. Samene ble sett på som underlegen i forhold nordmenn og måtte siviliseres, mens fornorskningen var mer politisk motivert i forhold til kvenene. Det ble sett på med bekymring at det knapt var norsktalende mennesker i Nord-Troms og Finnmark.
Rundt 1910–20 var Finland en ekspansiv makt og en det vokste opp del ekstreme finske bevegelser. Det ringte mange alarmklokker hos norske myndigheter vedrørende den finsktalende befolkningen og det ble satt i gang en del tiltak som skulle sette fart på fornorskninga i nord. Det ble satt ned en hemmelig nemd, bestående av lærere og øvrighetspersoner som skulle ha oppsyn med befolkningen samt en hver form for politisk aktivitet. Det ble sendt ut gratis ukeblader til mange og det ble delt ut radioapparater med påfølgende radiosendinger fra Vadsø. «Finnefond» som belønnet lærere som kunne dokumentere sin effektivitet i forhold til fornorskninga ble opprettet allerede i 1851. I tillegg kom jordsalgsloven som sa at man måtte tale, lese og skrive det norske språk for å kunne kjøpe eiendom i Finnmark. Bjørklund tror denne loven muligens også ble håndhevet i Kvænangen ettersom skogen lå under Alta.
Av 16 skolekretser var det bare to norske skolekretser i Kvænangen på slutten av 1800-tallet. Skolestyret bestod av en same og åtte nordmenn.
Arvegodset fjernes
Med krigen og brent jords taktikk forsvinner alt det fysiske arvegodset med tyskernes nedbrenning. Mens det før krigen knapt var mulig å tjene penger ble situasjonen en annen etter krigen. Nå var det arbeid til alle som ville og kontantinntektene ble viktig. Husene skulle bygges opp igjen og valgene besto av arkitekttegnede type hus. Det moderne Norge begynte å vokse fram. For folk flest betyr dette en reel velstandsøkning. Den mentale koblinga mellom fattigdom, samisk og kvensk tilhørte fortiden mens den nye tiden bød på (norsk) velstand.
99,9 % av befolkningen i Kvænangen velger å presentere seg som nordmenn ved folketellingen i 1950. Det er få kommuner som har gjennomgått kulturelle og psykiske skifter i samme grad som Kvænangen.
Har dette hatt konsekvenser for det som skjer i Kvænangen i dag og kan det forklares ut fra de dramatiske endringene som Kvænangen har vært igjennom? Bjørklund synes det er rimelig å anta at fortiden har lagt føringer for dette.
Arbeidsplassene forsvinner
Bjørklund viser til at i løpet av årene 2000–2017 har hver fjerde arbeidsplass forsvunnet fra kommunen. 2/3 arbeider i offentlig sektor (66%). Eksterne aktører har kontroll på lokale resurser, mener Bjørklund, og spør seg om det er noen sammenhenger i denne utviklingen. Mye av verdiene som skapes i Kvænangen forsvinner ut av kommunen. Her viser han til Statskogs store eiendommer og i kommunen, kraftselskapet Ymber og sjømatfirmaet Marine Harvest som eksempler. Marine Harvest betalte 520 millioner for å få innpass i sjøområdene i Kvænangen. Kommunens inntekt fra Marine Harvest har til nå begrenset seg til 22.500 kroner i eiendomsskatt per år. Både Ymber og Marine Harvest har arbeidsplasser i kommunen. Statskog har ingen. Det er også vanskelig å finne ut hvor stor andel av selskapenes inntekter som kommer fra Kvænangen kommune.
Historisk perspektiv
Bjørklund tror utviklingen må settes i et historisk perspektiv som også har noe å gjøre med hvordan norsk minoritetspolitikk ble utøvd.
– Det har å gjøre med hva man utstyrer folk med og hva man tar i fra dem, avslutter Bjørklund.
Administrasjonssjef i Kvænangen kommune, Frank Pedersen, ser at utviklinga som har skjedd har vært og er dramatisk for kommunen.
– Det som slår en er hvor galt det har blitt på kort tid, 1950 er ikke lenge siden og det skjer noe hver måned, sier Pedersen.
Antall innbyggere i Kvænangen:
1950: 2556
1980: 1900
2000: 1435
2018: 1224
Professor Bjørklund viser til befolkningsstatistikk fra 1850–2000.
