Professor Anne Julie Semb holdt foredrag om urfolkstatus og nasjonale minoriteter via skype under NKFs landsmøte. KUVA HEIDI NILIMA MONSEN
Tidene endrer seg. – Da ILO-konvensjonen om stammefolk kom i 1957, var det utenkelig at norske samer skulle omfattes av den, sa professor Anne Julie Semb.
Liisa Koivulehto/Heidi Nilima Monsen
liisa@ruijan-kaiku.no/heidi@ruijan-kaiku.no
Hun brukte mye tid på å fortelle om hvordan begrepene har levd med tiden, og blitt endret etter mange års drakamp og forhandlinger gjennom mange nivåer.
– Etter 1980 ble urfolksbegrepet endret, og henvisning til «tilbakestående» grupper ble tonet ned, fortalte hun.
– Nordisk sameråd brukte ordet urfolk om samer for første gang i 1974. Tidligere het det «etnisk minoritet».
Forslaget om at samene skulle ha en spesiell grunnlovsbeskyttelse kom i 1988- da ble de omtalt som «samisk folkegruppe». Det diskuteres også hele tiden hvordan en skal oversette de engelske begrepene «indigenous», «populations» og «peoples». Folk, befolkning, nasjon…?
Er bare urfolk «folk»? Kan minoritet være «folk»? Slike ord har stor betydning og juridisk forskjell.
Nasjonal minoritet – en ny kategori
– Nasjonal minoritet er også et produkt av en internasjonal avtale og er en relativt ny kategori som kom inn med Europarådets rammekonvensjon i 1999.
– Grovt sett kan en si at kategorien urfolk er knyttet til rettigheter til land og vann, mens statusen nasjonal minoritet gir individuelle rettigheter til språk og kultur. Det hadde vært interessant å vært flue på veggen da Norge bestemt hvilke grupper denne konvensjonen skulle gjelde for, sa hun.
Hun spurte seg også hvorfor kvenene nå higet etter en urfolkstatus.
– En ting er å ønske seg en urfolkstatus, men like viktig burde diskusjonen være om hva en egentlig ønsker å oppnå. Etter det jeg har hørt til nå, er at språk er viktig for kvenene, og det med rettigheter tilknyttet land og vann er nedtonet, sa professoren.
– En av grunnene til at det var mulig for samene å få igjennom ILO-konvensjonen er at urfolk er tett knyttet til bestemte landområder, og det er også samene. Dette har med territorielle rettigheter å gjøre. Så kan man gjerne stille kritisk spørsmål til dette, sa Semb.
Diskusjonen fortsetter
Etter innleggene gikk debatten heftig på landsmøtet. Her er et lite utdrag av det som ble sagt fra talerstolen:
– En nasjonal minoritet har svakere rettigheter enn urfolk. Ut fra det tenker jeg at det er riktig å jobbe for urfolkstatus, sa Anne Wilhelmsen (Qvän Østlandet).
– Jeg er en tviler, og trenger å høre argumenter for eller mot. Det jeg har tvilt meg fram til er at vi må få utredet kvenenes rett til en slik status. Vi ønsker å samhandle med det som skal gjøres i Tornedalen. Det er en styrke at vi står sammen. Det blir spennende å høre hva som skal gjøres på svensk side, sa Trygg Jakola (forbundstyret).
– Hvis vi gjør en felles historiebeskrivning i Norge, Sverige og Finland, så vil det ha mer kraft enn om vi jobber hver for oss. Jeg tror vi kan oppnå mye ved å stå sammen. Vi har en utfordring foran oss! konstaterte Bengt Niska (STR-T).
– Noe verken Niemi eller Semb berørte, er hvor stor grad den rollen høyesterett har med å tolke disse konvensjonene? I forhold til eventuelle strider? Nå som høyesterett har fått endret funksjon i forhold til konvensjonen, kan kanskje det være en vei å gå? undret Egil Sundelin (Alta).
– Jeg har aldri klart å se forskjell i samers og kveners rett til å kalle seg urfolk. Er det kanskje slik å forstå at det var samene som ropte høyest og først om å få den betegnelsen, og dermed oppnådde de resultatene de fikk? undret Torleif Lyngstad (Kåfjord).
– Jeg har vært i tvil om dette med urfolkstatus, fordi jeg frykter vi mister samholdet med de andre nasjonale minoritetene i Norge. Vi må finne mer ut om hvilke rettigheter som følger med disse konvensjonene. Sverige har hatt en kjempefint prosjekt om «ung minoritet». Min drøm er å få ett slikt prosjekt her i Norge hvor vi kan utveksle kultur og erfaringer mellom de nasjonale minoritetene, sa Noora Ollila (Kveeninuoret).
Trackbacks/Pingbacks