Åshild Karlstrøm Rundhaug trives med hagearbeidet hjemme i Alta. Det har gitt henne tid til å tenke gjennom flere viktige kvenske saker. (Foto: Arne Hauge)

 

 

Flytting av kvensk institutt og alternativ kvendrakt, Åshild Karlstrøm Rundhaug (65) har sine meningers mot. – Vi kvener er alt for strenge. Vi trenger mer vitalitet og diskusjon, sier den nyvalgte lederen.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg tar av meg hatten for jobben som blant andre Terje Aronsen har gjort, å løfte kvensk til et nivå man tidligere trodde var umulig. Men når det er sagt, så vet vi i dag at vi burde vært kommet mye lengre. Derfor må vi tenke videre, men et problem er den manglende kvenske vitaliteten, sier Åshild Karlstrøm Rundhaug, hun er styremedlem i Norske kveners forbund samt leder av Alta kvenforening.

Det ville blitt mer kvensk vitalitet, mener Karlstrøm Rundhaug, dersom en av kvenenes mest sentrale institusjoner, Kainun institutti i Børselv i Porsanger, lå et annet og mer egnet sted.

Rom for uenighet

– Selve bygget er naturligvis fint der det står, men jeg mener at instituttet som sådan burde vært et sted hvor det kunne bidratt til større kvensk engasjement og bredde i samfunnet. Kort sagt mer kvensk vitalitet, sier hun, og minner om visjonen da instituttet ble etablert, der formålet var å «utvikle, dokumentere og formidle kunnskaper og informasjon om kvensk språk og kultur og fremme bruken av kvensk språk i samfunnet.»

– Hvor mener du Kvensk institutt heller burde ligge?

– Det har jeg ingen formening om, så lenge det ligger et sted hvor det er rom for diskusjon og uenighet, hvor man kan snakke med andre på tvers av det man tror og det man vet. Da skjer det noe som kvensk institutt trenger.

– I Tromsø? Alta? Eller Oslo?

Grave i ting

– For eksempel. Men det vil jeg ikke si noe om, mitt poeng er at instituttet kunne kommet mye lengre ved å ligge et sted hvor de fikk tverrfaglighet. Tverrfaglighet gir rom for å grave i ting og si ting som er feil, sier Karlstrøm Rundhaug, som understreker at det ikke handler om kritikk av instituttets ansatte, kun et ønske om mer vitalitet.

Vitalitet, sier hun, oppstår i møte med folk som jobber innenfor mange ulike interessefelt, men med sammenliknbare «saker og målsetninger».

– Vi løftes av diskusjon og interessemotsetninger, sier lederen, som bekrefter at Kvensk institutt med dagens beliggenhet minner for mye om et isolert forskningsinstitutt.

– Jeg mener det er sterkt ønskelig at kvensk ikke isoleres til Børselv.

– Er ikke dette et distriktsfiendtlig forslag?

Løfte videre

– Det syns jeg ikke. Selv om det i sin tid startet her i nord, så fins det kvenske i mer enn bare distriktene. Du finner kvenske interesser over hele landet, sier Åshild, som understreker at hun verken er ute etter å ødelegge eller legge lokk på børselvværingen Terje Aronsens kjempejobb. Poenget er å løfte hans jobb videre, noe som krever et levende fellesskap inkludert motsetninger og diskusjon.

Også «kvendraktmonopolet» får seg et knuff fra altaværingen, hjemmefødt på et lite sted i kvenbygda Langfjordbotn:

– Kvendrakten er fin, jeg har ingen ting mot den. Men jeg har noe mot at det er så få som har råd til å skaffe seg den, sier Åshild, hun viser til bokhylla hjemme og et trebinds leksikon om norske drakter og bunader.

Går for reisadrakten

– De første bunadene ble til ved at man lagde en festdrakt ut av det stoffet man hadde. Sånn begynte man. I starten var ikke de kjente bunadene fra for eksempel Røros og Setesdalen slik vi ser dem i dag. De lagde drakt av det stoffet de hadde, og det var ikke kjempedyrt. Derfor må det kunne gå an å lage en drakt som er mer allemannseie enn dagens kvendrakt, sier kvenlederen, som har en bestemt drakt for øyet som mer tilgjengelig drakt for kvenene. Nemlig drakten de har i Nordreisa.

– Da man i sin tid valgte seg ut reisadrakten, var de tre stammers møte et viktig argument i utformingen. Kanskje kunne man brukt den drakten som en hverdags kvendrakt? Spør Åshild seg, som minnes at hun var blant dem som stemte fram dagens reisadrakt.

Ideen om en mer allment tilgjengelig kvendrakt har hun allerede rukket å legge fram for Norske kveners forbund.

– Jeg har fått tilbakemelding på at det er en veldig god idé. Derfor skal jeg og flere andre i det nye forbundsstyret jobbe videre med saken.

– Hva sier bunadsfolkene til det?

Er alt for strenge

– De får bare si hva de vil. Hvis noen blir sure får de bare bli det, vi må tåle diskusjon, sier hun.

Her passer det å nevne at det foruten sølv og annet særpreg, særlig er kvendraktens utstrakte bruk av ull som drar opp prisen. Det meste er spesiallaget og underlagt former for lisens. Ei festdrakt kan man sy selv hvis man vil, den offisielle kvendrakten må bestilles fra noen få produsenter. Karlstrøm Rundhaug sier at reisadrakten lages i langt rimeligere bomullsstoff, samt at særlig den mannlige drakten allerede likner sterkt på kvendrakten.

– Vi kvenene er alt for strenge, og har mye å lære av samene og deres koftetradisjon. De hadde det også striks, for tretti år siden, men tenker ikke slik i dag. I dag er det mer frislipp, det er kofte for dem selv om kofta ikke er laget av klede. Vi må bli like flinke som dem, sier hun, og minner om at ikke alle kvener føler seg like komfortable i en fullblåst kvendrakt.

– Som ledd i å løfte det kvenske trenger vi en kvendrakt som er mer allemannseie, sier hun.