Etter at Svanhild Wilhelmsen fra Børselv sa at kvensk ble for lite nevnt i Porsangers bygdebøker, fikk hun kritikk fra historiker Arvid Petterson. I denne kommentaren tar redaktør Arne Hauge et oppgjør med Pettersons argumentasjon. (Illustrasjonsfoto: Skjermbilde fra ett av oppslagene i Ruijan Kaiku nr. 4-2020)
Som redaktør og journalist i Ruijan Kaiku finner jeg det riktig å kommentere Arvid Pettersons innlegg «Kvensk kultur i Porsangers bygdebøker.» (Ruijan Kaiku nr. 5-2020/ruijan-kaiku.no 9. juni 2020).
I artikkelen Petterson reagerer på, skriver Ruijan Kaiku følgende: «Datteren sier at mora ble nedstemt av menn med definisjonsmakt.» Saken Svanhilds mor sa til sin datter at hun følte seg nedstemt på, handlet om graden av kvensk perspektiv i Porsangers to bygdebøker, den ene forfattet av Petterson. Mor til Svanhild satt i utvalgene for begge bygdebøkene.
Det er altså ved dette utsagnet at Petterson føler at han «henges ut» og blir «angrepet.» Det mener jeg er å ta for sterkt i. At kvinner føler seg nedstemt av menn er på generelt grunnlag verken uthenging eller angrep, men en situasjonsbeskrivelse. Dessverre er den ofte korrekt. Slik er det i dag og verre var det for 30 år siden.
Om dette var tilfellet også i bygdebokutvalget i Porsanger, skal jeg ikke uttale meg om, heller ikke om bøkenes grad av kvensk vis a vis samisk innhold. Min kommentar gjelder innleggets språkbruk, som jeg mener viser den typen «kontante respektløshet» som kjennetegner makten når den anser seg utfordret. Vel å merke utfordret av noen den anser uten tilsvarende makt. Jeg leser innlegget som en nedhøvling, kjennetegnet av svært kvass tone og fravær av ros som i «ris og ros.» Etter min mening er innlegget en uforsonlig overreaksjon.
Petterson skriver i sitt innlegg at Svanhild, sitat, «understreker at hun har en masteroppgave fra Oslo på «det kvenske.»»
Hvor i artiklene framgår det at Svanhild understreket dette? Jeg var journalisten som intervjuet henne, og hun understreket slett ikke noe slikt. Hun var forsiktig med ordene sine, jeg måtte spørre. Det hun svarte står i to andre saker i samme tema i samme nummer, der vi skrev at hun i sin masteroppgave «skrev om kvensk identitet og materialitet.» Kortversjonen, at Wilhelmsen skrev masteroppgave på det kvenske, står i bildeteksten i en tredje artikkel. Begge formuleringene befant seg altså andre steder enn i den artikkelen Petterson reagerer på, så spørsmålet er hvorfor han i valget mellom de to så vekk fra den mest presise?
Jeg kan selv svare. Etter alt å dømme valgte Petterson formuleringen best egnet til å stille spørsmål ved Wilhelmsens kompetanse, påpekt også ved det jeg anser som en retorisk bruk av anførselstegn: «Hun understreker at hun har en masteroppgave «på det kvenske».»
I sitt innlegg skriver Petterson at Wilhelmsen påstår at bygdeboka, «bare er preget av samisk kultur.»
Det er ukorrekt, Wilhelmsen uttrykte seg ikke i slike absolutter. Her er det direkte sitatet fra artikkelen: «– Begge disse bygdebøkene endte opp med samisk perspektiv. Det kvenske ble nevnt for lite.»
Et perspektiv vil alltid inneholde mer enn kun det man fokuserer på, så spørsmålet er hvorfor Petterson i sitt innlegg feilsiterer henne? Svart-hvitt framstiller henne?
Så til mitt tittelspørsmål. Petterson skriver: «Verken Oddbjørg eller Britta hadde grunn til å si at noen dominerte i utvalget, samarbeidet var givende for alle.»
Hvordan kan Arvid Petterson vite dette? Var han til stede de gangene Britta snakket med sin datter? Petterson kan gjerne mene noe om saken, han kan mene at hun ikke hadde grunner for å si at menn dominerte bygdebokutvalget, men han kan aldri legitimt konstatere det. Det nærmeste vi kommer slik viten, er gjennom ord, men Svanhilds mor sa ikke til Petterson at hun følte seg nedstemt av menn med definisjonsmakt. Hun sa det til sin datter.
Dette var noen, men ikke alle de forhold jeg reagerte på i Pettersons innlegg. Samtidig oppfordrer jeg kvinner spesielt til å ikke la seg tie av slike innlegg. Sannhetskommisjonen har bedt oss legge kortene på bordet, og da trengs det takhøyde. Vi trenger folk som teller til ti, som kan opptre uten upresise angrep og retoriske forsøk på uthenging. Vi trenger, billedlig sagt, mer myk käsityö og færre glødende kanoner.
Jeg talte til ti etter Pettersons innlegg. Det var trasig å måtte si fra, men verre å la være.
Arne Hauge
