Hyggelig gjensyn for eks-språkrådsleder

Trivelig trio på tur: Fra venstre Arnfinn Muruvik Vonen, Staale Stampeløkken og Kristin Braaten. Godt fornøyd etter omvisningen ved Kvensk institutt. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Små språk er en berikelse for et samfunn. De er mye mer enn bare en forstyrrelse for majoriteten. Ordene tilhører Arnfinn Muruvik Vonen. Møt ham og hans reisefølge.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I juli i år var Arnfinn Muruvik Vonen på ferie nordpå. Turen gikk innom Kainun institutti i Pyssyjoki.

Til daglig er nemlig Muruvik Vonen lingvist – språkforsker og professor ved OsloMet – og sist han besøkte Kvensk institutt var for lange 13 år siden.

– Det fristet med et gjensyn, for jeg har så gode minner fra besøket den gang. Der er flott å få en oppdatering på hva de driver med, sier Muruvik Vonen, vi møtte ham ved nevnte sted.

Sette seg inn i kvensk

Sist han besøkte stedet var altså i 2011, da i kraft av å være intet mindre enn direktør for Språkrådet. De har som kjent ansvar også for kvensk språk. Lokalene nordpå, fant han raskt ut, er de samme, men det har likevel blitt større. Mer virksomhet og flere ansatte, fikk han erfare.

– For meg den gang var det veldig viktig å få satt meg inn i situasjonen for kvensk språk. Kunnskapen som jeg fikk blant annet her, og som jeg har forsøkt å holde ved like, har vært svært verdifull. Jo bedre man forstår den kvenske situasjonen, jo bedre forstår man situasjonen for små språksamfunn generelt ute i verden, sier han.

– Det er en sammenheng mellom alle de ulike?

– Det er det. Veldig mye er overførbart, bekrefter Muruvik Vonen. Som i dag, og i det daglige, jobber med norsk tegnspråk.

De små og helheten

– Tegnspråk er et språk som brukes av en relativt liten del av befolkningen, men som likevel er et helt norsk språk slik som kvensk er. Og som kjemper sin kamp for anerkjennelse, sier han. Tegnspråk her nevnt som ett eksempel blant mange, presiserer lingvisten.

– Mer samarbeid mellom de små kan være noe?

– Ja. Ett fint trekk sånn sett er at Språkrådet etter hvert har fått ansvar både for kvensk og for tegnspråk og for helheten i den norske språksituasjonen.

– Framtiden for kvensk og tegnspråk, ser den bedre ut nå enn før?

– Ja, det tror jeg. Det er større bevissthet i samfunnet, også om betydningen av språkmangfold. At det er en berikelse for et samfunn, og ikke bare en forstyrrelse for majoriteten.

Også hans kone Kristin Braaten var med på ferien.

Lunsj i Pillavuono

– Vi bodde ett år i Kirkenes, det var i åttiårene, så jeg har gledet meg veldig, sier Braaten, som også melder seg på det lingvistiske. Hun er nemlig selv tospråklig, hennes mor var fransk.

– Og det å kunne to språk er bare en berikelse. Det er ikke noe problem for et barn å lære seg to språk, bare det får høre begge språkene i tilstrekkelig grad, sier Braaten. Som berømmer mottakelsen ved instituttet. Etter stengetid og det hele. De rakk å sjekke ut området, med sitt Kventun under stadig utvidelse samt Tornedalshuset og full pakke.

– Vi liker å rusle rundt, og spiste forresten lunsj på den andre side av fjorden. Hva het det nå der igjen?

Hennes mann professoren:

– Billefjord.

Tilbake til Kristin:

– Billefjord ja. Sandstrender og slake fjell. Kanskje noe å tenke på for alle dem som drar til Mallorca? Her er det heller ingen som skyter med vannpistol på turistene, sier hun smilefullt om stunden over nistepakken i Pillavuono. Stedet lengre inn enn Korpivuono, Ytre Billefjord på tur inn vakre Porsangers vestside. Børselv ligger fire mil utover østsiden.

– Ja, og så har dere med dere han Staale. Stampeløkken. Er du også fornøyd så langt?

Arnfinn har skylda

– Veldig. Vi bodde tre år i Hammerfest for lenge siden, så artig å komme tilbake dit og se at det har blitt en helt annerledes by. Ny vitalitet og mer aktivitet, sier han, og sier dette om hvorfor han utover visitten til den omdiskutert lengst nordliggende byen i verden, valgte å hive seg med på ferie:

– Grunnen er nok Arnfinn sin interesse for språk og dets like. Det er kjempespennende å være med, og høre ham fortelle om kvensk og annet, sier Stampeløkken, som last og brast med sitt etternavn er ekte gudbrandsdøl.

– Så han har skylda?

– Ja. Bra er det. Og jeg kan godt nevne at det å være gudbrandsdøl i Finnmark for 40 år siden, det var adskillig vanskeligere enn å være det i Lillehammer. Dølabyen hvor du kan snakke gudbrandsdøl akkurat som du vil. Vet ikke riktig om de ikke ville eller kunne, her nordpå, i hvert fall var det vanskeligere å bli forstått, sier han.

Arnfinn:

– Men det er større språklig toleranse for norske dialekter også her oppe, enn før. På samme måte som vi i dag har større forståelse for at ulike mennesker har ulike språklige tilhørigheter, så har vi fått mer aksept for at våre mange ulike dialekter er forskjellige. Uten at noen er bedre enn andre.

Bokmål?

– Mer likestilling?

– Det kan du godt si.

Kristin:

– Kom du til Oslo som for eksempel gudbrandsdøl i femtiårene, la du gjerne om til bokmål etter ei uke. Noen begreper må man kanskje enda moderere, men ellers opplever jeg at man blir godt forstått. Så det har nok endret seg mye.

– Takk for praten til dere alle og god reise videre.

– Tusen takk.