– Hyvæ bæivæ! Gonga se menne?

Av Liss Beth Gjertsen Nyby

– Hyvæ bæivæ! Gonga se menne? Det begynte alltid sånn – med de ordene. Så satte de voksne seg rundt kjøkkenbordet. Mor satte fram mat på bordet mens hun snakket og lo.
Det var alltid god stemning. Jeg lyttet med ørene på stilk. Mon tro hva de snakker om? Jeg lyttet. “Smuler” fra mors og hennes søskens språk nådde meg. I duften fra hjembakt brød, kokekaffe, smaken av multebær og røykt laks kom ordene til meg. De kvenske ordene var pakket inn i det beste vi hadde. Pakket inn i klirr fra kaffekopper og latter. Pakket inn i hygge.

Hyvæ bæivæ! Gonga se menne? Jeg gjentok ordene inni meg. Det hendte at sa jeg dem stille for meg selv bare for å høre på sangen i de fremmede ordene: Hyvæ bæivæ! Gonga se menne?

Men, jeg sa dem ikke høyt til noen. Aldri. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo ingen andre barn som snakket kvensk. Hvorfor skulle jeg? Det var ikke et språk for barn. Jeg hadde iallefall aldri hørt andre barn snakke kvensk. Kvensk var et hemmelig språk ment for voksne. Bare for dem.

Det skulle gå mange tiår før jeg turde å bruke ordene. Inntil da hadde jeg dem bare inni meg. Langt inni meg. Og ingen fikk høre dem.

– Ha-ha! Det heter ikke pannelovn. Det heter panelovn! De lo av meg. Jeg var 17 år og var begynt på skole førti mil hjemmefra. Ordene mine hadde feil sang og feil trykk, sa de. Det hørtes ikke fint ut. Jeg snakket ikke fint nok. Jeg snakket ikke som dem.

Det skinte igjennom at jeg var påvirket av et annet språk. Jeg hadde tatt farge av det. Fargen og sangen trengte igjennom i alt jeg sa. Det gikk opp for meg at jeg hadde glemt å lytte til min egen sang i språket. Jeg forsto at min mors morsmål hadde tatt bolig i meg selv om jeg ikke kunne hennes språk. Mitt morsmål hadde et kvensk avtrykk av i seg. Utallige timer hvor jeg bare hadde lyttet hadde gjort noe med meg.

Fordi de påpekte hvordan jeg snakket, lærte jeg noe nytt om meg selv. Jeg forsto at jeg ikke var som dem. Språket mitt var ikke riktig. Jeg måtte tilpasse meg. Viske ut hvem jeg var for å passe inn i dette norske miljøet. Etterhvert var det ingen som spurte hvor jeg kom fra. Jeg hadde smeltet inn. Blitt en av dem. Blitt norsk.

Jeg har bodd mange steder i livet mitt. Jeg tilpasser meg alltid. Hele livet har jeg vært redd for å bli avslørt hvor jeg kommer fra. Redd for at de skulle le av uttalen min. Det har vært sårt. Men timene ved kjøkkenbordet har gitt meg fullt utvokste språkører. Jeg snakker ikke bare norsk. Jeg snakker flere språk. Jeg elsker de fremmede lydene og jeg har reist langt for å høre dem. For hvert land jeg har reist til har jeg forsøkt å meg lære meg noen viktige fraser. Hei! Takk! Jeg heter…. Jeg kan si disse ordene på kanskje femten språk. De ligger inni meg som uvurderlig skatt. Ord jeg kan ta fram og bruke når som helst. Men det er ikke de ordene jeg vil bruke.

Min tante setter fram kaffe og kaker. Det er rett ramme rundt det. Det er riktig stemning. Jeg er ikke redd lenger. Jeg føler meg som et lite barn i det jeg sier ordene: Hyvæ bæivæ! Gonga se menne? Så langt inne de sitter. Ordene. Så uendelig godt det er å få dem ut. Mitt kvenske språk har alltid bodd i meg. Nå skal jeg bruke dem. De er også mine ord. Mitt språk.