– I alle hus sa folk det samme

Det var i tenårene at Svanhild Wilhelmsen fikk vite om sine kvenske røtter. Som voksen sier hun seg svært stolt over å være kven, og bor i dag med sin familie på en gård i Børselv. Her ser vi Svanhild med barnebarna Anneli (til venstre) og Ariana. (Foto: Privat)

 

Kvenene produserte skallebånd og belter – samene var de viktigste kundene.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Svanhild Wilhelmsen fra Børselv i Finnmark var tenåring da hun fikk vite at hun var kven både på mors- og farssiden, og kom som voksen til å interessere seg stort for kvener og den kvenske saken.

Etter et sosialantropologisk feltarbeid over seks måneder inkludert mengder av såkalt deltakende observasjon der hun var i kontakt med flere hundre informanter fra Norge og Sverige og Karelen, tok hun i 2016 mastergraden.

– De gjenstandene kvenene har laget blir ofte framstilt i offentligheten som noe annet. Alf E. Hansen i Alta har helt rett, det er så mye som er feilregistrert, sier Wilhelmsen, som skrev om kvensk identitet og kvensk materialitet.

Les også: «Dere må ikke si duodji om disse tingene etter mamma. Dette er käsityö, kvensk håndarbeid.»

Det er mange kvenske gjenstander å snakke om, for eksempel «titha,» en liten grindvev for å veve komagbånd og belter.

Solgte til samene

– Mange vet ikke dette, men det var hovedsakelig kvenene som laget komagbånd og belter. Siden solgte de produktene til samene. I alle hus traff jeg informanter som fortalte det samme, og som var dypt fortvilt fordi kvenske komagbånd, belter og andre kvenske ting framstilles offentlig som samisk, sier hun.

Svanhild fant tilsvarende vev også i Tornedalen og Karelen. Der ble den kalt tiuhta, altså med u. Historien, sier hun, var den samme i hus etter hus. I gamle dager ble det vevd på titha og tiutha i alle hus, og produktene ble altså solgt til samene.

– Veven er kvensk uten tvil. Den var et kvensk redskap for å tjene til husholdningen og inngikk som en del av gårdsproduksjonen. På den tiden brukte jo folk stort sett bare komager og skaller, sier Wilhelmsen.

Roser Hylland Eriksen

Det var en veileder som motet henne opp til å skrive om et så følsomt og vanskelig tema som det kvenske. Thomas Hylland Eriksen, landets mest kjente professor i sosialantropologi.

– Det var ubeskrivelig fint å jobbe med ham. Uten Hylland Eriksen hadde jeg ikke turt å skrive sånn som jeg gjorde, men holdt igjen ting han ba meg ta med, sier Wilhelmsen, som valgte Oslo grunnet større akademisk takhøyde. I Tromsø er kvensk tilnærming ingen selvfølge, mener hun.

– For hvis professoren har samiske briller, hva gjør man da som kven? spør Wilhelmsen, som sier det stadig er grunn til å etterlyse kvenene i den offisielle fortellingen om Finnmark. Vi er nemlig ikke tuftet på to folk, minner hun om, men tre.

Noe annet?

Hylland Eriksen rådet Svanhild til å utgi masteroppgaven som bok, en idé hun stadig leker med. Også av den grunn holder hun kortene tett for brystet, samtidig som dokumentasjonen av kvenske ting går sin gang.

– Jeg har prøvd å dokumentere kvenske ting, men har holdt funnene mine tett for brystet. Jeg er redd for at mine dokumenterte gjenstander plutselig da skal bli oppdaget, og plutselig dokumenter som noe annet. Som ikke-kvensk, sier Wilhelmsen, som i sitt feltarbeid også fant identiske utgaver av våre hjemlige kvenske ting – på museer i Tornedalen. Forbauselsen over det ekstremt nære slektskapet var like stor som gleden, bekrefter hun.

– Det vil ta tid, men jeg håper det blir bok av funnene mine, sier hun.