«I hans verden fantes vi ikke»

Per Erik Niva prater kun svensk hvis han treffer folk som ikke kan meänkieli. Det betyr i praksis at han sjelden eller aldri prater svensk i sin hjemby Karesuando. Vel å merke; svensk Karesuando. (Foto: Arne Hauge) 

 

Formannen nektet å anerkjenne folkegruppen lantalaiset. Og slik er det fortsatt i Sverige, mener Per Erik Niva.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Vi er ganske mange, en stor minoritet. Men vi er dem som står lavest nede, for vi fins ikke.

Per Erik Niva minnes da han som ung jobbet i gruvene i Kiruna, og formannen ba ham sveise en sak til å løfte folk med. Nei, sa Per Erik, det tør jeg ikke, jeg kan ikke sveise sånn. Tenk om folk ramler ned.

Lapp er lapp

– Formannen visste jeg var fra Karesuando. Da tittet han på meg og sa, «hør du, lappjævel. Nå tar du og sveiser det her, ellers åker du til ditt lapphelvete», minnes Niva, som forklarer at det på den tiden kun bodde to slags folk i hjembyen. Det var ikke svensker der, bare lappalaiset og lantalaiset.

– Da sa jeg til formannen at jamen, jeg er ikke lapp, jeg er lantalainen. Da tittet han på meg og sa, «hør du, jeg bryr meg ikke om hvilken lapp du er, du er i alle fall lapp.» I hans verden fantes vi ikke. Der fantes det bare svensker og noen samer og lapper. Lantalaiset visste han overhodet ikke om, og slik er det fortsatt. Selv om vi er en stor minoritet, så eksisterer vi ikke, sier Niva.

Ulike laiset

Vi møtte Niva på samarbeidsleir i Kjækan i lag med andre fra Kiruna og omegn. Vi spurte ham hva lantalaiset egentlig er for noe.

– Lantalaiset er et folk. I min by fantes det lantalaiset og lappalaiset. Lappalaiset var samer, lantalaiset var de som ikke var samer. Det var bare vi som fantes der. Videre fantes det suomalaiset på andre siden av grensen, det var finlendere. Så fantes det norjalaiset, det var Norge. Og ruotalaiset, det var svenskene. Og ulkomalaiset, resten av verden.

Svenskene, sier Niva at han stadig føler, var storsvenskene. Som ville forsvenske ham og hans folk.

Ro baklengs?

– Svenskene var ikke vårt folk, de var som et annet folk for oss. Slik kjenner jeg det fortsatt. Når jeg er her og treffer mekialaiset, et ord vi anvender for folk som er som vi, så kjenner jeg meg mer hjemme enn når jeg er i Stockholm, sier han.

Ruijan Kaiku tar her høyde for skrivefeil i «mekialaiset» og det som følger. For da Niva besøkte fruens søster sør i Sverige, og han og svigerbroren skulle legge ut nett etter fisk, oppdaget han at han kunne verken ro eller ro baklengs eller dra not på svensk. Svigerbroren bare glodde da Per Erik sa ord som sovva, hopa, patajapaikka og mange andre. For det første kunne Niva ordene kun på meänkieli, for det andre mangler svensk mange av de viktige fagordene som hører med når lantalaiset jakter og fisker.

Langs elva

Et fenomen som går igjen i Tornedalen, er todelte byer. Svensk Karesuando og finsk Karesuanto. 50 000 mennesker er berørt av gammel og nokså ufølsom grensedragning.

Årsaken, sier Niva, var at statsmakten typisk dro grensene sine langs elvene. Han snakker likevel meänkieli både på svensk og finsk side. Resten av folket også, skal vi tro Niva. Aldri, sier han, ville han snakket svensk i hjembyen.

– Likevel er veldig mange av dem som har blitt berørt av forsvenskningen, ummiko. Det er et ord for dem som er oss, men som ikke kan uttrykke det. De har ikke fått språket med seg.

Menn og meänkieli

Niva sier at meänkieli snakkes av flere menn enn kvinner. Årsaken, sier han, har å gjøre med det mannlige fellesskapet rundt fagspråk knyttet til jakt og fiske, kommunikasjon rundt våpen og sikkerhet inkludert. Kvinnene, sier han, tok i større grad utdannelse og ble lettere forsvensket.

– Min fru har fem brødre og fire søstre. Med søstrene prater jeg svensk, med brødrene prater jeg meänkieli.

– Menn hadde flere sosiale arenaer for å bruke språket?

– Sånn kan du nok si det. Og slik er det nok fortsatt.