– Vi nærmer oss de nederste lagene, sier arkeologene (fra venstre) Janne Oppvang og Anja Roth Niemi. (Foto: Arne Hauge)
– Det er riktig at tjæremila fjernes, men i prosessen henter vi ut svært mye kunnskap, sier arkeologene som denne uken er i sving på Skillemoen.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Torv og trær skjulte tjæremila, men ble mandag og tirsdag denne uken flådd vekk av innleid gravemaskin. Utstyrt med bøtte og spade gikk arkeologene til verket, hvor de etter tykke lag trekull samt strandgrus (fra et tidligere løp av Altaelva), nådde nye og mer interessante dybder av mila på Skillemoen i Alta kommune.
– Vi graver oss lagvis ned til nye nivåer samtidig som tjæremila dokumenteres, sier arkeolog og prosjektleder Anja Roth Niemi fra Tromsø museum Universitetsmuseum. Med seg har hun kollegene Janne Oppvang og Erik Kjellmann, og ingen av dem strever med dårlig samvittighet selv om utgravingen ødelegger funnet.
Den lever videre
– Jeg har ingen dårlig samvittighet. Tvert i mot. Funnet blir fjernet, det er riktig, men det blir også forandret til utrolig mye kunnskap. Denne tjæremila lever videre for ettertiden, blant annet i form av utskriftvennlige og fargerike tredimensjonale modeller, sier Roth Niemi.
– Alternativet var at den bare ble gravd vekk, og da fikk vi ingen ting ut av den, sier hun.
Tjæremila ble oppdaget da Alta kommune regulerte vekk furuskogen til fordel for industri.
Tromsø museum vet om 5 eller 6 miler i samme område av Alta, sannsynligvis ligger det mange flere rundt om kring. Roth Niemi bekrefter at utvinning av tjære trolig var like vanlig i Alta som i Nord-Troms.
– Burde man restaurert og tatt vare på ei av dem, her i Alta?
– Det hadde i alle fall vært en fin måte å formidle denne formen for utmarksbruk, sier prosjektleder, som viser til andre steder hvor tjæremiler bygges etter gammel oppskrift.
Utgravingen fjerner tjæremila for godt fra skogen, men den lever videre gjennom prøver og modeller, kort sagt kunnskap for ettertiden. I gul jakke ser vi arkeolog Erik Kjellmann, også fra Tromsø museum Universitetsmuseum.(Foto: Arne Hauge)
Tjære var den gang da viktig for økonomien, tusenvis av liter ble utvunnet, prisen var høy, og produktet ble omtalt som flytende gull. Tradisjonen ble trolig brakt til altaområdet ved kvenske innvandring rundt år 1700.
– Spørsmålene er mange etter hvert som vi graver oss dypere. Vi er særlig spent på om vi finner tappeinnretningen i bunnen, sier Roth Niemi, og forteller om stokken som tjente som lederenne for tjæren nedi tønna.
– Dersom også kvenske kulturminner hadde automatisk vern, hva ville hendt med denne da?
– Da ville det vært to alternativer, enten bevare den innenfor industriområdet, eller frigiving gjennom arkeologisk utgraving og dokumentasjon, sier hun. I det første scenariet, bevaring, ville torva blitt lagt på plass og ingen undersøkelser ville blitt gjort.
– Selv om den ble vernet, ville den med sin beliggenhet i et industriområde miste mye av sin sammenheng med skogsmiljøet, sier Roth Niemi.
– Det er langt i fra kjedelig arbeid, sier Anja og Janne. Fordi kvenske tjæremiler mangler automatisk vern, framstår de som nokså sjeldne utgravingsgodbiter for arkeologene. (Foto: Arne Hauge)
Samtlige tjæremiler gravd ut så langt i Nord-Norge, er utgravd i Alta kommune. Den første så dagens lys i bydelen Kaiskuru en gang på nittitallet, den andre i 2012 i forbindelse med Statnetts transformatorstasjon for ny kraftlinje, og den siste i 2018 idet kommunen sanerte furuskog på Skillemoen til fordel for industri.
Og samtidig som Alta har blitt «tjæremile-hovedstaden» i nord, har Tromsø museum Universitetsmuseum – via sitt arbeid i Alta – bygd seg opp som en betydelig kompetanse på kulturen og tradisjonen rundt utvinning av tjære.
Ruijan Kaiku kommer tilbake med et lengre lydopptak med arkeolog og prosjektleder Anja Roth Niemi.
