Ingen plan om å sette strek for streken

I rene år nærmer Wilfred Hildonen seg pensjonisttilværelsen, men å føle seg som pensjonist, det sier han at han ikke gjør. (Foto: Arne Hauge)

 

Han er snart pensjonist, men Ruijan Kaikus hustegner Wilfred Hildonen (66) akter ennå lenge å leve og ånde for illustratørjobben.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Han tar det meste på kornet, det kvenske tegnesupertalentet Wilfred Hildonen. Ser man på det uoffisielle tallet Hildonen selv har regnet seg fram til, så har ingen finsk avistegner tegnet flere lederillustrasjoner enn ham. Siden han i 1992 startet å illustrere for den Helsingfors-baserte finlandssvenske avisen Hufvudstadsbladet, har han laget i størrelsesorden 15 til 20 tusen trykte tegninger, i all hovedsak lederillustrasjoner. Avisen Hildonen nå i 27 år har tegnet for, er med sitt opplag på rundt 51.000 den største svenskspråklige dagsavisen i Finland. Vi spør Hildonen hvordan det er, å bo i utlandet og tegne for noe så internt som Ruijan Kaiku?

– Å illustrere i kvensk sammenheng er ikke verre enn å illustrere i finsk sammenheng, svarer Wilfred, som minnes at han fikk et spørsmål i samme gate for noen år siden, da han flyttet ut fra Finland.

Godt samarbeid

– Jeg har tidligere bodd mer enn et dusin år i Portugal, og da jeg flyttet dit ned, var det en oppfatning blant enkelte i Hufvudstadsbladet at nå kom Hildonen til å miste kontakten med det finske. Men slik gikk det ikke, sier han.

– Man følger jo med som best man kan, på det som skjer hjemme i Finland og i Norge. Følger med i aviser og slikt, og får med seg nyheter, sier han.

Det var Ruijan Kaiku som for rundt 14 år siden tok kontakt med illustratøren. Resultatet ble et langt og godt samarbeid hvor streken hans har vært med å prege avisproduktet. Det er i første rekke lederillustrasjoner han har tatt seg av, men Hildonens gode og som regel vittige strek er å se også i andre sammenhenger; til kommentarer, kronikker og skråblikk, og nå nylig også på «Kvenkruset.» Koppen er prydet på sin ene side med pent tegnet mann og kvinne, begge iført kvendrakt, begge nærstående og lett mysende mot en uviss kvensk framtid.

Mange røtter

Når det gjelder den kreative prosessen fram mot ferdig tegning, så røper Hildonen at han i stor grad lener seg på teksten.

– Teksten er jeg som hovedregel veldig avhengig av. Gangen i det hele er at jeg får tilsendt en ledertekst, den leser jeg gjennom før jeg gir meg til å fundere på den, og på det viser kommer ideene, sier han. Så er det bare å sette seg ved tegneblokken, ei blokk som i Wilfreds tilfelle er et nettbrett.

Wilfred er fra Rustefjelbma i Tana i Finnmark, og han er kven. Med sine finske røtter, samiske røtter og faktisk også romanirøtter, er han godt kjent med minoriteter og minoritetsfeltet og de mange problematikker rundt dette. Jobben gjør sitt til at han fanger opp hva som skjer; detaljert informasjon om hva som gjøres, samt framganger og tilbakeslag.

– Jeg er jo en fornorsket kven og en fornorsket sjøsame. Hjemme hos min mors familie snakket de finsk helt til hun var tretten år, men på grunn av evakueringen og fordi min morfar døde under krigen, så sluttet de å snakke finsk hjemme. Det var heller ikke snakk om at vi ungene skulle lære det, sier illustratøren.

– Hvorfor var det uaktuelt?

Savner finsk

– Det var ikke praktisk at vi ungene lærte det. Og jeg må si at jeg i dag savner å kunne språket, sier han.
Wilfreds savn etter å kunne kvensk fra barnsben – og gjennom den kunnskapen også i voksen alder kunne betydelige mengder finsk – legges for dagen til tross for at han er finsk statsborger og har bodd lenge i Finland.

– I dag bor jeg i hovedstaden Mariehamn på Åland, et svenskspråklig, selvstyrt område helt sør i Finland. Men selv om det går mye på svensk i Åland, slik at jeg klarer meg utmerket, så savner jeg likevel det finske språket. For jeg kan ikke mye finsk, medgir han.

– Derfor hadde det vært veldig fint om man i Norge fikk større støtte for å lære kvensk. Finland er jo tross alt et naboland, og selv om kvensk ikke er det samme som dagens finsk, er språkene likevel veldig nært beslektet, sier han.

Gir variasjon

I sitt bostedsland Finland har Wilfred Hildonen allerede oppnådd pensjonsalder, til neste år oppnår han pensjonsalder også i Norge. Å slippe pennen og nyte sitt otium, er likevel uaktuelt.

– Jeg har ingen planer om å pensjonere meg. Jeg føler meg ikke som noen pensjonist, og vil heller jobbe så lenge jeg kan. Så lenge folk trenger mine illustrasjoner, vil jeg jobbe.

– Ruijan Kaiku, er det greit å tegne for oss?

– Ja. Det vil jeg absolutt si. Å illustrere for Ruijan Kaiku gir en god variasjon i jobben. Tekstene og tema varierer hele tiden, så det er alltid en liten utfordring å se fram til. Det er ingen rutine over det, og det liker jeg, oppsummerer den eminente tegneren.