– Innimellom var internatlivet litt som i Stompa

Rolf Wilhelmsen delte sine historier fra oppveksten og internatet med lederen av Sannhets- og forsoningskommisjonen Dagfinn Høybråten som gjestet Børselv i høst (Foto: Heidi Nilima Monsen)

Eldstemann Rolf sammenligner internatlivet med Stompa, mens Kjellrun sparket rektor i leggen for å straffe han for urett mot søsknene. Da lillesøster Lisa var skoleklar ble internatet i Børselv lagt ned.

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

Eldstemann Rolf Wilhelmsen husker godt hvordan det var å begynne på internatet i Børselv som «kvenunge».

– Vi var ikke elever bare seks-syv timer om dagen. Siden vi bodde på skolen hadde de kontroll på oss døgnet rundt, og det syns jeg rett og slett er ille, sier han.

Stompa-liv
Rolf minnes at det var flere barn som bare kunne kvensk eller samisk da de begynte på internatet.

– I friminuttene kom ofte morsmålet frem, men ikke i klasserommet. Da kunne man få smekk på fingrene, minnes han.

Men Rolf presiserer at de hadde det jo artig også.

– Jeg kjenner meg mye igjen fra bøkene, filmene og radiohørespillet om Stompa. Vi fant på mye rart, skratter han.

Andregenerasjons internatbarn
Han kan fortelle at søskenflokken er andregenerasjons internatbarn.

– Mamma og pappa hadde også bodd på internatskole, og de hadde en voldsom respekt for lærer, skolestyrer og øvrigheta, så når man fikk melding med hjem trodde de mer på dem enn på oss. Min forklaring var de ikke så interessert i å høre for jeg var liksom en umulig unge. Jeg var nok litt umulig, men det var jo grunner til at jeg var det: Det var så mye urettferdighet på internatet, og jeg tok nok også på meg støyta for medelever som kanskje ikke var så tøffe, forteller han

Hadde hørt søsknenes historier
Nestyngste søster Kjellrun fikk derimot bare oppleve internatlivet i en uke.

– Jeg bodde bare på internatet på det som den gang het prøveskolen. Da gikk man en uke på skolen i mai før skolestarten på høsten for å se om man var skolemoden, forteller hun.

Kjellrun forteller at hun så fram til å være på internatet, og husker at hun var veldig spent før oppholdet.

– Jeg grudde meg også, fordi jeg hadde jo hørt mange historier opp igjennom oppveksten derfra, og da jeg kom på internatet sneik jeg til en av storesøstrene mine for å sove der fordi jeg ikke ville sove med de andre jentene fra Brenna, røper hun.

Sparket rektor i leggen
I oppveksten fikk Kjellrun høre mange av storesøsknenes historier og opplevelser fra internatet, og det var ikke få skrekkhistorier fra internatlivet hun fikk høre.

– Jeg vokste opp med at mine eldre søsken kom hjem i helgene og fortalte om både alt det artige som skjedde, men også det mindre artige, sier hun.

Så da hun møtte rektoren for første gang, ville hun straffe han for alt storesøsknene og de andre elevene hadde opplevd.

– I mange år hadde jeg forestilt meg han som en brutal og grusom mann, og jeg husker at jeg sparket han i leggen det hardeste jeg klarte. Da følte jeg at jeg liksom fikk straffet han litt for alt det som jeg hadde hørt om. Da så han på meg og sa «Ja, deg skal vi nok få se mer til», ler hun.

– Og etter det så turte de ikke annet enn å legge ned internatet, vitser storebror Rolf.

Slapp internatlivet
Lisa er yngstejente i søskenflokken, og har ikke selv gått på internatet.

– Internatet var fortsatt i Børselv da jeg begynte på skolen. Det var ikke nedlagt, men vi Vækker-ungene slapp å bo på internatet. Og da de fikk egen skole i Brenna, ble internatet lagt ned, forteller hun.

Hun husker godt at internatet var der, og at ungdomsprogrammet «Halv sju» lagde program derfra. I tillegg husker hun alle internathistoriene fra sine søsken.

– Men jeg kan faktisk huske at de bodde på internatet og bare var hjemme i helgene. Det var jeg for liten til, sier hun.