Inspirert av minner fra barndommen

.

– Jeg ville sette ord på noe ved barndommens opplevelse av å reise til en annen, men for meg like kjent, verden når jeg kom fra Senja til Varanger, forteller Hilde Kat. Eriksen som vant med novellen Hevonen on hest.

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

Hilde Kat. Eriksen ville bare fortelle ei historie om ei tid og en kultur som hun husker godt, og som enda lever inne i henne. Resultatet ble at teksten Hevonen on hest stakk av med seieren i klassen 25+ i Ruijan Kaikus novellekonkurranse.
– Veldig hyggelig melding å få, dette, skriver Hilde Kat. Eriksen på epost fra Australia hvor hun for tiden besøker sin søster.

Eventyrlig reise
– Å reise fra Arktis, og så, bare et døgn seinere er du på andre side av kloden, det er ganske utrolig. Landskapet i Vest-Australia, der jeg er når jeg forteller dette, er åpent og flatt og slett ikke ulikt store deler av Finnmark og Lappland. Samtidig er dyreartene, fuglene, planter og trær ganske annerledes. For ikke å snakke om klimaet, forteller  Eriksen som til daglig er redaktør i Nordnorsk Magasin, et uavhengig allmennkulturelt tidsskrift som skriver om samfunn, historie og samtid, natur, mennesker og kultur, med spesiell vekt på litteratur.

Oppdiktet, men egne minner
Da Hilde Kat vokste opp på 1960 – 1970-tallet bodde familien på Senja i Troms, der morslekta hadde bodd i mange generasjoner. Om sommeren var de i Øst-Finnmark hos farslekta i Varanger, der olde – og tippoldeforeldrene  hennes hadde slått seg ned for å skape seg et liv. De kom fra Tornedalen og fra Karelen.
– Fortellinga om Norma, personer, navn og hendelser, er oppdikta, men jeg bruker noen egne erfaringer og minner for å fortelle om henne, forteller hun.

– Landskap, personer og opplevelser fra disse mange, lange og opplevelsesrike somrene har lagret seg i meg. Det var et enkelt hytteliv, mye kaffe og mange fortellinger, det var nattlige fisketurer og dager på bærmyra. Og en og annen bytur, eller turer til Finland på grensehandel, minnes Eriksen. Hun kan fortelle at det felles språket var norsk, men at bestefaren snakka også finsk med noen norske lånord med tilpasninger.
– Bestefar lærte meg noen finske ord, og noen ord lærte jeg av faren min, røper hun.

Verdt å fortelle om særegen kultur
Natur- og kulturforskjellene mellom Troms og Øst-Finnmark er nok hovedinspirasjonen til novellen.
– Kulturen på Sør-Senja og kulturen i Øst-Finnmark er ganske ulike, og jeg tror dette er en av årsakene til at noe i denne fortellinga pressa på inne i meg for å komme ut.  Jeg ville nok sette ord på noe ved barndommens opplevelse av å reise til en annen, men for meg like kjent, verden når jeg kom fra Senja til Varanger, forteller hun.
Fortsatt oppfatter hun Finnmark og Nord-Troms som annerledes enn Sør-Troms og Nordland.

– Her er det en egenart som har vokst fram blant annet på grunn av de mange folkene, tradisjonene og språkene som har blandet seg eller påvirket hverandre i denne nordøstligste delen av Norge. Det er det verdt å fortelle om, avslutter Hilde Kat.

Enstemmig jury
Juryen, bestående av Trygg Jakola, Inger Birkelund og Kaisa Maliniemi, var enstemmige i sin konklusjon om at Hilde Kat Eriksens novelle var den beste i klassen 25+.
–Jeg falt umiddelbart for språket hennes. Det er naturlig og hverdagslig, og gir en god link mellom språk og innhold. Samspillet mellom barn og voksne virker ekte. Dette er en klar vinner, mener ett av juryens medlemmer.

Ekte og fengende
Videre sier juryen at novellen er lett å lese, og at de liker de korte setningene og valg av tredjeperson.
– Dette forsterker følelsen av tilbakeblikk; en voksen som ser seg selv som liten.
Et jurymedlem røper at at novellen i forhold til innhold og tematikk, gir novellen tilbakeblikk på en tid som var igjennkjennbar i forhold til det med nærkontakt til natur og familie.

– Historien får fram inntrykket av at vi brukte tiden annerledes før, noe som er en voksen observasjon, samtidig er fokuset på aktiviteter og barnets opplevelse.  Det kvenske språket uttrykkes slik jeg opplevde det,  ikke i dagligtalen, men i regler og i navn. Jeg liker at fortellingen leker med leseren, en avslører ikke alt. Det holder interessen fanget.  Magefølelsen sier at dette er absolutt ekte og fengende, uten dødpunkter. Jeg valgte denne fordi jeg kjente meg igjen, føler den uttrykker min egenart som kven, sier en i juryen.

– Luktet nesten sengetøyet
Juryen mente også at språket gir sanseassosiasjoner.
– Jeg likte spesielt det siste avsnittet. Jeg nesten klarer å høre og lukte nyvaskete sengetøy flagre i vinden, på en vakker sommerdag, skriver jurymedlemmet  som også likte bruken av virkemidler.

– Her er det små glimt av barndomsminner. Litt humor i begynnelsen der hovedpersonen skremmer laks og blir kjeftet på av en kvinnelig fisker. Overraskende at fortellingen ikke er fortalt i jeg-form, men den fungerer.  Fortellingen avslører ikke alt for leseren, slik at han/hun får mulighet til tenke og analysere. Vannet  er et viktig element i fortellingen. Fortellingen fungere veldig bra og er troverdig. Jeg valgte denne som vinner fordi jeg ikke ser svakheter, samtidig som den er kvenlitteratur, bekrunnes det.

 

Ruijan Kaiku har nå en ny fortellerkonkurranse. Innleveringsfristen er 31. mars.

 

 

Hevonen on hest

Fisken sto stille i strømmen, slo sakte med sporden. Småsteinene Norma lot falle ned fra rekkverket, laga små hull i vannhinna før de forsvant. 

Ei kvinne drog inn nylonsnøret, snella knatra. Hun gikk langsomt inn til bredden, vannet så ut til å klemme seg fast omkring beina hennes, holde henne tilbake. Oppe av vatnet bretta hun vaderne ned, og tok fram tobakkspungen. Hun rulla en røyk, så kleiv hun oppover mellom steinene og opp på brua. Norma venta. Så kom overhøvlinga.

Norma skremte laksen. Kvinna skulle snakke med foreldrene hennes. Norma svarte tilbake. Det skulle hun bare gjøre, de kunne hun finne i den blå hytta ved krysset til Værret. Kvinna røykte ferdig. Så gikk hun ned til elva.

Vadere lå på platten, stenger røyst mot hytteveggen. Stumper og aske i den lave, blanke hermetikkboksen på kjøkkenbordet. Norma lå i køya, det var over midnatt, men ennå flagra historiene rundt i kjøkkenet, holdt oppe av tilrop og latter. Det var åpent inn til Norma i alkoven, hun hørte alt som blei sagt. Stemmene veksla mellom flommer av ord, fliring, djupe innpust og høye utrop, de virvla avgårde som elvestrømmen. 

Tante Ranja snurra koppen mot øst, og satte den opp ned på tefatet. Da den hadde tørka, leste hun i den. «Du får penger», sa hun til tante Inka. Alle tantene flokka seg i Ranja-hytta. Onklene samla seg i den blå hytta. Norma gikk imellom. Av og til henta tante Ranja henne,

Norma fikk spise, og sitte i en gyngestol mens hun hørte på praten. Norma var den første Ranja bar til dåpen. I gave fikk hun ei sølvskei. Av og til sovna Norma i gyngestolen mens tantene snakka. Akkurat som hun sovna i køya bak kjøkkenet i den blå hytta, mens gubbene skravla og de eldste søskenbarna lytta. Fettere og kusiner var det flust av. 

De største fikk gå i kulpene med onklene. «En flott blink», sa Finn. Han så på fisken som Heika kom fra elva med. Blinken blei ikke så stor som en laks, og så var den helt blank. Når den var røykt, smakte den både tørt og saftig på en gang, helt passe på brødet. 

Pappa kom fra elva. Natt og dag gikk over i hverandre, måsene letta og skreik mens pappa vandra over steinrabbene ned til hytta. Norma var våken og lytta. Han dro av seg vaderne på platten. Mamma krøp ut av køya og fikk på seg treskoene, traska over til utedoen. Pappa tok vannbøttene og gikk ned til Movnnesjohka. Mamma la i ovnen.

Det bar ut på myra. Tante Inka hadde vært oppover dalen med fiskestanga for to dager siden, og kunne berette om røde moltekart et sted mellom Rabben og Kironjänke. En kolonne av biler humpa seg oppover forbi flogene og fram på den bratte elvekanten der de parkerte ved den store myra. Tantene og søskenbarna strømma ut med ryggsekker og spann. Onklene bar på fiskestenger. 
Alt som var modent blei plukka. Tanter, mamma, søskenbarn, pappa og et par onkler var spredd oppover som ei uryddig og flekkete vifte. Noen timer seinere snudde vifta, og bevega seg nedover mot elva igjen. Den arktiske sola hadde modna flere av de røde moltekartene i løpet av formiddagen. 
Baba banka tørrfisk til henne. Han klatra opp stigen til uthusloftet, henta ned en hard fisk. På hoggestabben banka han den med baksida av øksa. Tørrfiskbitene blei mjuke når de blei tygd

på. «Yksi, kaksi, kolme», sa han. «Neljä, viisi, kuusi», sa Norma. Baba smilte. «Hevonen on hest», sa han. «Jänes on hare. Poro on rein. Kala on fisk.»

Nede i fjæra ved Værret lå en død skapning, den så ut som en liten kval. Pappa sa at det var ei brugde. De gikk nedover for å se på brugda. Etterpå sprang Norma sammen med to av fetterne til lastebilvraket på den gamle slåttemarka til Hagala. Den eldste av guttene var sønnen til onkel Valter. Valter hadde egen sjark og var vokst opp hos Baba. Han var født av noen andre folk, før var det alltid noen som døde og etterlot seg små som trengte nye foreldre. Bortenfor lastebilvraket var brua over Stuorrajohka. Stranda ved elveutløpet var lang og kvit. 
  De gikk oppover mot Portti. Ved kulpen var det bergvegger, nesten som å stå i ei kløft. Skodda kom sigende fra havet på andre sida. 

Armen gikk tilbake, fram. Nylonsnøret gikk svitsjende i sikksakk over hodet. Flua la seg på vannflata, brøt igjennom, gikk ned i strømmen. Snøret strakte seg bortover. Himmelen var høg over myrene og flogene, nattblank. Sola skinte lav og mørk som en eggeplomme over landskapet, varmen nådde ikke ned. 
Norma prøvde å få snøret til å legge seg mjukt på vannet. Det var første natta hennes uti elvestrømmen. Før hadde hun alltid plass ved bålet. Kokte vann i den svarte kjelen. Samla kvist i krattet og blankgrå pinner som lå på steinene ved elva, strømmen hadde skrubba never og bark av dem før de blei levert tilbake på land. Hun la pinnene på bålet, de tok fyr. Mange pinner seinere skulle fiskerne komme inn, sitte sammen med henne. Hun hadde sett hvordan hendene deres løfta stengene, drog ut nylon, svingte den over hodet, ut med mer nylon, svingte, heilt til de hadde langt nok snøre flygende over hodet, og de kunne la den legge seg på vannflata og følge strømmen mot de mystiske stedene der fisken beit. 

Norma vassa i Movnnesjohka. Vannet var kaldt, som om kulda hang igjen fra istida. Tante Ranja skylte sengklær som hun hadde vaska. Hun sto uti kulpen, terylenebuksa var bretta opp over knærne, og med breie bevegelse fikk hun laken og dynetrekk til å folde seg ut i vannet, fram og tilbake. Norma hjalp til. Tok tak i de store tøystykkene, dro dem gjennom vannstrømmen. Småfiskene pilte vekk, skjulte seg under steiner og vidjerøtter innmed bredden. Føttene var kalde, som om de var laga av et annet stoff, som om hun hadde trelegger, steinføtter. Men når tærne butta mot de største steinene på bunnen, var de kjøtt og blod og nerver igjen. Ei stiv, kald smerte. Hendene blei kalde metall-klyper som holdt og svingte. 

Klestørken var storslått, vind-dagene var best for klesvask. Ranja og Norma strekte laken og dynetrekk over snora og snappa på plass klesklypene. Snora bøyde seg nedover mot lyngmarka. Så blafra de store tøystykkene som lyse flagg i slettelandskapet.

Hilde Kat. Eriksen