Italienske spor i Varanger

«Tule mukhaan! Juunikuun lopula oon vespatreffi Annijoven haminassa. Paikka on syöttäpuuran lähelä». Jens Pedersen unisteli nuorena miehenä Itaaliasta. Vespan hän kuitenki osti vasta aikuisena. Syy ei ollu nostalgia vaan tyhä paljon arkisempi. KUVAT: LEENA PEDERSEN

Vespasesongen er i gang når det meste av snøen i lavereliggende områder er borte.

Jens Pedersen

Siden vi allerede har fått tørre veier og stier og mange bare jorder er sesongen allerede godt i gang.
Denne vinteren har Vespaen overvintret i tørrfisklageret nede på nesset i Jakobselv. Da Vespaen ble tatt ut kjentes det en svak duft av tørrfisk som ga meg minner om tørrfiskarbeid på 60-tallet. Jeg husker godt sommeren da fiskesamvirkebestyrerens sønn og jeg var med å ta inn tørrfisk. Jobben bestod blant annet i å stable fisken i en presse for deretter å presse den sammen i en bunt. Det var under dette arbeidet vi hørte bestyreren si: «Tämä oon hyvä kuivakala. Se oon prima, ja se mennee Italiaan».

Tørrfisken ble klassifisert enten som: prima, sekunda eller Afrika. Og i følge bestyreren var dette prima tørrfisk som skulle til Italia. For to unger gutter på den tiden var Italia noe stort og ofte forbundet med Sophia Loren eller Gina Lollobrigida sittende på Vespa. Bestyrerens sønn, en kreativ ung gutt, foreslo at vi skulle ta kontakt med italienere, ikke nødvendigvis Sophia eller Gina, men det kunne være andre. Italia var jo full av hyggelige mennesker hadde vi begge lest. Så vi skrev våre navn og adresser på ark som vi la i tørrfiskbuntene før de ble presset sammen. Buntene ble forhåpentligvis sendt til Italia med «flaskeposten» inni. De neste ukene var det to gutter som drømte om kontakt med Italia.

Det kom aldri svar fra Italia og hele historien gikk i glemmeboka. Helt til jeg mange år senere på slutten av 1990-tallet var i Napoli. I det yrende livet i gatene kom jeg på at jeg en gang hadde hatt drømmer om dette flotte landet langt sør i Europa. Det som fasinerte meg mest i mitt første møte med Napoli var elegansen hos italienere. Kvinnene gikk i gatene i sko med høye hæler. Mennene hadde svarte hatt på hodet. Og tusenvis kjørte rundt på mopeder, flotte Vespa i mange farger. Noen ganger var det to på Vespaen. Når det var sidevogn kunne det være en hel familie som satt på. Et flott syn å se.

Det var ikke 60- og 90-tallets hendelser som gjorde at jeg femten år senere gikk til anskaffelse av Vespa. Men at de var med på å påvirke mitt kjøp det er jeg sikker på. Og det var definitivt ikke en forsinket «50-årskrise» med ønske om en motorsykkel med mange kubikk til å rase rundt med. Heller var det følelsen av å kunne være i ett med en elegant moped.

Hovedårsaken for kjøpet for meg var at jeg hadde en sterk hofteslitasje kombinert med ubalanse på den tiden. Vespaen var ypperlig for mitt bruk pga den lange avstanden fra setet til stedet der fotsålene skal være. Den er også designet på en slik måte at alle førere automatisk gjør det ytterste for at helhetsinntrykket av fører og sykkel blir harmonisk. Dette fører til en sunn kroppsholdning som igjen gir helsemessige goder.

Når hjulsporene synes på stien ned til saunaen da er sesongen i gang. Og når temperaturen nærmer seg tosifret, kjører jeg fra Klubben til Paddeby og tilbake igjen. Noen ganger langs elva til hytta. Andre ganger til Polarsletta for å se fotballkamper. Kanskje blir det dette året også jomfrutur til den innerste delen av Varangerfjorden.