Jakter på det kvenske gjennom dikt

Kvenske M. Seppola Simonsen har debutert som lyriker. (Foto: Privat)

 

Nord er navnet på den første lyriske publikasjonen til M. Seppola Simonsen. I diktene sine leter den unge poeten etter sin egen kvenske identitet.

 

Erlend Skjetne

 

«Det kvenske blodet / tiner under huden / årene er sprengfulle».

Slik begynner et dikt i Nord. 22 år gamle M. Seppola Simonsen, for tiden bachelorstudent i litteratur og språk i Dublin, er hovedsakelig oppvokst på ulike steder i Nord-Norge. Men identitet er ingen enkel sak: Hvem er nå egentlig et menneske som ikke har ett enkelt hjemsted, og som lenge har vært uten kjennskap til forfedre og formødres opphav?

I sjelens smie

– Jeg ser på meg selv som kvensk, sier M. Seppola Simonsen.

– Min mors foreldre var begge fra kvenske familier der de ikke lærte språket. Det at jeg vet når språket forsvant ut av min slektshistorie, gjør at jeg på mange måter jobber retrospektivt med å konstruere en identitet. Jeg visste ikke at jeg var kven før jeg var i tenårene, og nå jobber jeg på spreng for å overbevise meg selv om at jeg har en rett på denne merkelappen.

Det kvenske ligger nedfelt i selve Seppola-navnet. I et av diktene kan man lese om et møte med en smed: «Seppäla holder igjen et slag, ser min vei, roper / men jeg snakker ikke språket selv om jeg kjenner / at det river og hekter».

– Familien min kom til Skibotn, og raskt etter til Nordreisa, fra Tornedalen på midten av 1800-tallet. Min forfader var smed, en «seppä», og det var der etternavnet Seppäla kom ifra, senere fornorsket til Seppola. Det at jeg ikke snakker kvensk, selv om jeg liker å tro at noe langt inne i meg kjenner igjen det språket, er en stor konflikt i meg, og noe jeg utforsker så smått i Nord.

Noen som forstår

Gjennom sin serie med såkalte boksingler, en slags litteraturens motsvar til CD-singelen, ønsker Flamme forlag blant annet å odle fram nye litterære talenter. Det siste tilskuddet er altså M. Seppola Simonsen, som ærlig innrømmer at det å dele av sine innerste tanker med andre, kan være noe skummelt.

– Men flere tekster som tematiserer det kvenske og det nordlige, kan bidra til større oppmerksomhet på disse emnene generelt. For at kulturen og språket skal kunne overleve og blomstre, trenger vi at folk bryr seg. Poesi er en god inngang til opplevelser som kan virke fjerne, og jeg håper at diktene mine leses av noen som kan kjenne seg igjen, men også av noen som ikke kan det. Noen som likevel forstår.

Tilhørighetens geografi

Et dikt begynner med ordet «syntymäkieli», som betyr «morsmål», og fortsetter: «her nord ble jeg oppdratt / som grensebarn / av et folk i grenseland / skogen og havet i gråsonen / ett språk ender her / og et annet skulle ha tatt over».

Kanskje kan det tapte språket gjenfinnes gjennom det å skrive dikt? M. Seppola Simonsen forteller om aktiv skriving siden tidlig barndom, men ser samtidig på denne første utgivelsen som et startpunkt i utforskningen av «hva det vil si å være meg».

– Mitt søk etter en tilhørighet er knyttet til nettopp det faktum at jeg ikke vokste opp på ett sted. Jeg må derfor finne ut hva jeg kommer ifra, istedenfor hvor. Boksingelen kan være en begynnelse på det jeg har å fortelle. Identiteten jeg utforsker er klart knyttet til det nordlige, og jeg lar meg inspirere av alt det vakre og harde ved landsdelen. Det kvenske er avhengig av det nordlige, og det er derfor gjennom geografi at jeg nærmer meg en tilhørighet.

Det som ikke blir borte

Å finne seg til rette i et bestemt miljø er likevel en annen sak.

– Jeg har lett etter noe å tilby det kvenske miljøet en stund, men det har alltid vært vanskelig. Jeg har tenkt at jeg, som har flyttet fra Norge, ikke er nær nok til å kunne delta aktivt. Jeg har følt meg hyklersk. Denne singelen er jo et kall mot nord, men jeg har enda ikke reist tilbake. Nord er nok for meg en måte å se nærmere på den konflikten i meg, mellom den delen av meg som lengter tilbake og den som ikke gjør det.

– Forhåpentligvis, avslutter M. Seppola Simonsen, vil jeg kunne fortsette å skrive, og utforske det tvetydige i min identitet. Det kvenske, selv om det ikke alltid vises, er en del av dette, og kommer nok alltid til å skinne igjennom.

Hvilket det definitivt gjør, vil journalisten bemerke, i et dikt som det følgende:

 

langs Lyngsalpene kjører vi
           bestemor røyker på trappa
           sykler med store tynne hjul til Storslett
           for å kjøpe røde drops

vi fanger humler og gjemmer oss
i skyggen fra fjellene som omkranser Reisa
           føler oss som rumpetroll i en skål

hun får hendene våre og leder oss til en strand
           hvor flyndrene kiler under tærne