Jaktturisme i arktis – mange kvener var involvert

Forfatter Kjell-Gudmund Kjær med Julie Andresen, butikkeier i femte generasjon og med oldemor fra Pajala.

 

Adelsfolk fra Europa og styrtrike amerikanere valfartet til arktis for å drive jakt. Mange kvenske ishavsfolk var hyret inn som guider, framgår det av boken «Arktisk jaktsafari.»

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

Det begynte 1856 med at den engelske lord Dufferin seilte fra Hammerfest til Svalbard for å drive jakt. Turen gjorde et stort inntrykk på ham. Etter hjemkomsten skrev han en bok om turen, som inspirerte flere til følge etter.

Turene ble etter hvert annonsert i britiske aviser og jaktmagasiner som ekstreme oppleveleseturer. Det var flest briter og franskmenn, men også dansker, svensker, nederlendere, belgiere, amerikanere, italienere, østerrikere og ungarere blant de reisende. Rikingene leide ishavsskuter i Tromsø og i Hammerfest. For å komme seg fram, leide de også islos og fangstmenn. Noen av i de innleide skipperne var kvener, og kvener ble hyret inn også for andre oppgaver som jaktledere. Noen kom med egne yachter, dampskip, tremastere, og noen leide ishavsskuter og andre lokale båter. Noen skip kom også fra Østersjøen fordi disse hadde nødvendig forsterkning for å gå på isen.

Skjøt vilt

De skjøt alt: isbjørn, moskus, rein, hval, hvalross, sel, fugler. Isbjørnbinner med unger og fugler i hekketiden. Mye av dette endte som utstoppede trofeer hjemme hos jægerne. Bare en del av fuglene som ble skutt, ble brukt som ma, av de lokale fangstfolkene. Det skjedde også at de edle jegerne skjøt dyr bare for forlystelsens skyld, og lot skrottene ligge igjen.

– Jeg tar ikke standpunkt når det gjelder jaktetikk. Mitt valg er å beskrive det som skjedde, usminket, skriver Kjell-Gudmund Kjær i forordet i boka «Arktisk jaktsafari. Storviltjakt i Ishavet 1859-1909».

Folk i Tromsø husker hvordan fangstfolkene gikk med isbjørnunger i bånd på byens gater enn på 1960-tallet. I følge SSB ble om lag 2.000 isbjørnunger solgt til dyrehager og tivolier verden rundt, og selgerne tjente gode penger i perioden fra 1871 fram til isbjørnen ble freda i 1973.

Spekk og parfyme

– Ishavsfolk var vant til å bo trangt i fangstbåtene, men særlig den engelske adelen, de kom med sitt tjenestefolk, både butlere og kammerpiker. Dette førte ofte til konflikter. Mange av britene var også marineutdanna, og prøvde å komme seg i styrhuset og styre båten, men de ble jo jaga vekk av skipperne.

Hertugen av Orleans hadde flere turer til nord. Kjær blar i boka:

– Her har vi en franskmann, hertugen av Orleans. Hadde Frankrike ikke blitt republikk, hadde denne mannen vært konge. Han var flere turer i Arktisk. I 1904 hadde han kvenen Johannes Nilsen fra Alta som jaktleder. Nilsen var blitt 62 år og han hadde en fortid som harpuner og ishavsskipper.

– Hvordan ble de hyret?

– Det gikk gjerne slik at britene kontaktet det britiske konsulatet i Christiania – ambassaden var jo i Stockholm. Konsulatet kontaktet rederiene og ba om å finne de beste jaktfolkene.

– Hvordan kommuniserte de med hverandre?

– De hadde med seg tolker.

Wirkola så moskus

En annen kven, Henrik Jonas ble med hertugen av Orleans ganske tilfeldig for å begynne med. Etter et forlis i 1905 ble Jonas og mannskapet tatt opp av en belgisk båt der hertugen av ekspedisjonsleder.

– Jonas hadde nettopp forlist og han ville hjem. Men hertugen ville ha han med, og tilbød han samme lønn som for en kaptein i utenriksfarta, 200 kroner i måneden. Så sa han ja. Han ble med hertugen i Belgia, Island og reiste rundt med han i hele Europa, mens dem drev med undervisning.

Kjær har i boka også en spesiell historie om en helnorsk ekspedisjon som gikk til Øst-Grønland. Med på ekspedisjonen var Erik Wirkola.

– Der møtte de moskus. Jeg har fått dokumentert at dette var den første gang europeere så en moskus. I følge historien var de andre mennene helt forskrekka og trodde at det var selveste Satan de hadde møtt. Den hadde jo svart kappe, skjegg og horn! Men Wirkola skal ha vært helt rolig, tatt ladegrep og sagt: «Dætt han no, så er det ikke han satan!». Så skjøt han og dyret falt om, forteller Kjær.

Jakten etter bildene

Boka har veldig mange gode bilda.

– Ja, mange av rikfolkene hadde med seg fotograf, de måtte jo få dokumentert jaktscener, forteller Kjær.

For å få tak i bildene måtte Kjær drive litt jakt. Han fant ut hvor etterkommerne av jegerne levde og ringte dem i både Stor-Britannia og Nederland og fikk vite hvor bildene var arkivert.

– På side 8 har vi et bilde av en dame som har skutt en sel på Vestisen. Hun var amerikaner som giftet seg med en mangemillionær. Mannen hadde spurte henne hva hun ønsket seg som bryllupsgave. Hun sa at hun ønsket seg en jaktekspedisjon til Grønland og Svalbard, og det fikk hun.

Kvener i boka

Her er ei liste over ishavsfarere med finsk og nord-svenske innvandrere, eller foreldre eller besteforeldre til innvandrere (kvener) som er nevnt i boka «Arktisk Jaktsafari». Disse er:

Dolpi, Isak. F. i 1827 i Tornio. Skipper for Sir James Lamont
Isaksen, Morten. F. i 1851. Fra Balsfjord
Isaksen Isak N. F.i 1877
Johannesen, Johan Carl. Skipper, harpuner og islos.
Johannesen Edvard H. F. 1844. Fangsmann, skipper, islos.
Johannesen, Hans Christian. F. 1846. Skipper, islos.
Johannesen, Søren. F.1851. Skipper, islos.
(Edvard, Hans Christian og Søren var brødre, med besteforeldrene fra Finland)
Johannesen, Kristian. F. 1883. Harpuner, skipper.
Jonas, Henrik. F. 1849. Ishavsskipper fra Rafsbotn i Alta, født i Finland. Han var jaktmester og lære i fangstteknikk. Bilde av han på side 155. Fangstleder for hertugen av Orleans i 1905.
Kurrø (Kyrö), Johannes Persen. Gurrho måtte amputere sine tær. Sir James Lamont ga han en hvalrosskniv og ei flaske rom så han kunne vaske foten før han selv skar vekk tærne som det var gått koldbrann i.
Nilsen, Johannes fra Alta. Ishavsskipper, harpuner og fangstleder for hertugen av Orleans i 1904. Bilde av han på side 159. Finske foreldre. Den skipperen som hadde lengst fartstid, begynte som 16-åring.
Törma, Johan. F. 1850, Hammerfest.
Wirkola, Erik. F. 1832 i Ii, døde 1890 i Alta. Skipper. Sannsynligvis den første fra Europa som skjøt en moskus på Grønland.

Kjell-Gudmund Kjær
Arktisk jaktsafari. Storviltjakt i Ishavet 1859-1909
Orkana 2018
ISBN 978-82-8104-339-8