Hustrige høstdager ingen hindring

Med Jan Dalengs tilgang på ubearbeidet rundtømmer, generasjoners kompetanse og høy arbeidsmoral, kan kvenske tidsvitner trolles fram. Jan her med vennen Alf E. Hansen. (Foto: Arne Hauge)

 

Følger den smale kvenske sti fra furu til ferdig.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Da Jan Daleng fikk kvenske midler fra Troms og Finnmark fylkeskommune, ble det ordentlig fart på sakene. Det blir smie ved Kvensk institutt i Børselv. Og sjøbuer i området hytta hans på Hestnes. Den hytta har forresten sjøutsikt, villmarkspanel og en egen evne til å stå han av. Den ligger på høyre hånd rundt fire kilometer fra Børselv i retning Kjæs.

Det var da i overkant presist angitt, kunne man innvende, men saken er at Jan ser for seg besøk av mer enn bare rekved i fjæra, han ønsker at også folk reker innom. Slik at de på det viset kan betenke og dra lærdom av så vel smie som sjøbu. Det blir kvenske severdigheter, nye tidsvitner i gammel skapning, som folk altså kan stoppe og ta en kikk på. Det kan være pyssijokilaiset som vil å bringe slekt og venner sørfra ut på tur og vise dem nærområdets kvenske arv. Eller delegasjoner fra Kvensk institutt samt turister og andre veifarende. Så selv om det ennå går ei stund før smie- og sjøbudriften er i gang, så er det jo greit å informere om hvor våre nyeste tilskudd på området kvenske tidsvitner befinner seg. For detaljer om prosjektene se blant annet denne saken:

Gjenoppbygger kvenske fiskerbuer og smie

Torsdag denne uka svingte Ruijan Kaiku tilnærmet uanmeldt innom ved Jans hytte for å se, og vi kan berolige investorer og andre med å melde at ingen dovnet seg. Tvert om, fersk sagflis og folk som styrte på med tømmer og en voksende stabel hjemmeskåret plank – viste at her tas prosjekter på alvor.

Denne regntunge augustdagen var Daleng for øvrig i selskap med Alf E. Hansen, altaværing og selv litt av et kvensk tidsvitne over den entusiasme vi må anta at nevnte  folkeslag evnet å mobilisere, når tømmeret falt og det generelt gjaldt som mest. Smie og sjøbuer, kan vi love, det er godteri for en kjenner av kvensk tradisjonshåndverk.

– En vesentlig del av disse prosjektene er å bruke tradisjonelle materialer og tradisjonelle metoder. Også verktøyet bør helst være autentisk, sier karene, som til og med har funnet løsning på utfordringen med vindusglass.

Sjøbua skal nemlig ha vindu med glass i, og selv om man alltids kan vatre på plass et trelags isolerglass med sidesving med vipp, så blir det liksom aldri helt tidsriktig, all den tid Dalengs sjøbu skal anskueliggjøre livet i slogfjæra anno attenhundreogbørdmangel. Og når man i forgangen tid åpnet for vinduer i byggene, lød utfordringen, hvor får man i 2021 tak i tilsvarende? Like eldet og séget og passé, men stadig uknust under vekten av to århundrer?

Dette kun for å nevne en av flere utfordringer knyttet til Jans prosjekt med å vekke liv i det gamle, uten for mye moderne juks.

– Etter mye planlegging var det en glede å komme i gang med det fysiske arbeidet. Det trives vi best med, bekrefter Jan og Alf, før de seg i mellom fant på å finne et tommetykt tverrsnitt av en rettvokst olding fra Karasjoks dype skoger. Ga seg til å telle årringer og fant 130 av dem, om vi minnes rett. Og det rare med slike vekststriper, fikk vi lære, er at de vokser tettere på nordsiden av stammen. Også denne falne kjempe hadde større avstand mellom hver årring på siden som vendte mot solen, liksom treet i sin levetid fantaserte om å karre seg sørover.

– Se på all denne naturlig impregnerte kjerneveden. Den er et fantastisk materiale å bygge med, den furua vi har her oppe i nord, oppsummerer karene.