«Jeg er et skrivende vesen»

Godt å gjemme seg bort i hagen for ei stund: Unni har jobbet mye med flyktninger og sett hvordan eksil-livet kan være. – Man er ofte for rask til å skjønne hva andre folk strir med. Alle strir med noe, så man skal være litt varsom, lyder hennes råd til oss alle. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Åtte ledd bakover i tid er kartlagt. Målet er bok. Unni Elisabeth Huru søker dyp forståelse av den kvenske tilblivelsen.

 

​Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Gift firebarnsmor og bestemor til tre. Høner i egen hage og hytte i Sverige. Bosatt i Horten og leder for Norske kvener ytre Oslofjord. Enn så lenge.

– Selv om jeg kan levere mer til det kvenske miljøet ved å være organisert kven enn ved å være forfatter, må jeg strupe enda mer inn for å få tid til å skrive, sier Unni Elisabeth Huru. Hun jobber hardt med å få tak i «det store kvenske bildet.»

Den tiden det tar

– Jeg er et skrivende vesen og har lenge jobbet med et bokmanus. Der følger jeg egen slektslinje fra 1400-tallet og framover i tid. Men jeg bygger også på historien før den tid, sier hun.

Det historien, kort sagt, var reisen til det ugriske folket og over til det finsk-ugriske. Nedover til opprinnelsen av Finland og så oppover mot tornedalen og over til Ruija. Det er hit hun skal skrive seg, og hun har store mengder råmateriale fra sine ulike turer.

Det var ved førstebesøket i Tornedalen i 2018 at Huru startet det som skulle bli et bokprosjekt. Hun sier det er omfattende, at det får ta den tiden det tar.

– Men jeg har noe å fortelle, det ser jeg klart. Det blir ei bok som kanskje andre søkende kvenske sjeler kan ha glede og nytte av, sier forfatteren, som sier hun kjenner på savnet i møte med overfladisk kvensk opprinnelses-fortelling. Det som dukker fort opp når du leser om kvenene. Hun vil dykke dypere.

Småfortellingene

– Det er en følelse av at noe mangler, også i forskningen. Vi har fortellingen om kvenene som et folk som har beveget seg, men den grunnleggende forståelsen av hva den egenartete kulturen er, kan vi aldri få så lenge vi ikke går langt nok tilbake i røttene, sier hun.

Hun grubler på hva som skiller kvenene fra det øvrige skandinaviske, det russiske og det europeiske. Men folkefortellingen, altså hvordan folk har levd, hva det har trodd og hvordan de forholdt seg til hverandre, er borte. Huru etterlyser mer grenseløs og sammenhengende forskning. Hva er fortid, spør hun seg, og røper litt av en detalj-nerd. Er fortiden mor og far, oldemor og oldefar, vite at de er kvener og kom fra Tornedalen?

– For meg er det ikke nok, for det sier absolutt ingen ting annet enn at folk bodde i Tornedalen. Ved å kartlegge et sannsynlig slektsbilde, kan jeg bedre forstå den kvenske historien og dermed min egen, sier Huru, som stadig jakter «småfortellingene.»

De som fyller ut bildet og gjør linja sterkere. Blant annet at det tornedalsfinske Huru-navnet strekker seg tilbake til tavasterne, en av de de opprinnelige folkegruppene i Finland. Som best det lar seg gjøre, tar hun forbehold i møtet med «historisk» informasjon. Viktig å være skeptisk, og Huru nevner opprinnelsen til «kven» og «kvenland» som gode eksempler. Hun mener det nærmest er uforståelig at et ord som betyr «lavtliggende område hvor det vokser tynt gress» kan vokse til å bli et kolossalt område som dekket nær sagt hele Nord-Norge og store deler av Nordkalotten for øvrig.

Alltid det kvenske

Da vi snakket med Unni hadde tippoldeforeldrene hennes ikke knapt startet å gå, forfatteren hadde ennå ikke skrevet seg til Norge. Hun forteller om Lauri Niilonpoika Rahtu, fra Lumijoki litt sør for Oulo. Han som ble faren til den første Hetta i Matarengi og dermed Hætta-slekta i Kautokeino. Hun prater om birkarlene, handelsmennene, men navnene og detaljene er for mange for korte spalter i Ruijan Kaiku. En ting er likevel klart:

– Når jeg tenker på hva jeg har lyst til å gjøre, så er svaret alltid det kvenske.

Siden starten har da også kvenforeningen med base i Horten blitt kjent for høy energi, men lederen er likevel et familiemenneske med sans for det hun kaller det «lille stille.»

– Havsjø og annen natur som tar over, uten andre mennesker til stede. Da kjenner man seg frisk og hel som menneske, sier Huru, som årlig må dra på tur til barndommens småbruk på Arnøy i Skjervøy kommune.

– Lengselen nordover har bare blitt sterkere med årene. Ingen ting hjelper mot den dragningen.