«Jeg er kven, og stolt av det»

Under artistnavnet Hwaino har kvenske Tommy Borch på kort tid laget en drøss låter. Nykommeren er mye avspilt; så langt 50 000 ganger på ulike plattformer. (Foto: Privat)

 

– Det har alltid virket på meg som om kvenene som folk har en slags kollektiv lengsel man går og bærer på, sier musikeren og sykepleieren Tommy «Hwaino» Borch.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Det kvensk-norske enmannsprosjektet Hwaino må sies å være av den produktive sorten. Fra sin base utenfor Bergen har nemlig Tommy Borch gitt ut 23 låter på halvannet år, fordelt på fire utgivelser. Musikeren Tommy alias Hwaino opplyser at flere av sangene har blitt spilt på radio blant annet i USA og Polen, med lyttere så langt unna som i Tyrkia, Colombia, Singapore og Ghana. Til spørsmål om hvorfor han kaller seg Hwaino, viser han til sin store kvenske interesse, og sier at hwaino er et gammelgermansk ord med trolig samme opprinnelse som hvain, kainu og derav muligens også kven. Hvain, kainu, kven er antatt å betegne en type lavtliggende og fuktig landskap, á la Tornedalen, viser han til.

– Jeg identifiserer meg definitivt som kven. Norsk av nasjonalitet, joda, men kven av etnisitet. Og jeg tar meg ofte i å omtale Finland som Gamlelandet. Dog er det noe ensomt å være en av svært få kvener her i området, sier Tommy overfor Ruijan Kaiku. Og legger til at han for alvor tok til å sette seg inn i slektens opphav etter at han forlot Nord-Norge.

– Dermed har jeg først i voksen alder tatt det kvenske skikkelig inn over meg. Som i mange andre slekter snakkes det lite om det å være kven, selv om det ikke har vært lagt direkte skjul på. Min søster har derimot gått en helt annen vei og identifiserer seg som same. Et valg jeg selvsagt respekterer, men som overhodet ikke hadde føltes riktig for meg.

– Jeg er kven, og stolt av det, sier musikeren, som tror kulturen har sneket seg inn i den musikken han lager.

– Det har alltid virket på meg som om kvenene som folk har en slags kollektiv lengsel man går og bærer på. Noe diffust, men likevel ekte. Kanskje er det en følge av å ha føttene i to forskjellige leire? Av å ha sitt hjem ett sted, og sin opprinnelse et annet? Kanskje lengter vi etter et sted som vi innerst inne er redde for at ville føltes fremmed dersom vi faktisk fant det, og som bare ville etterlate oss med flere spørsmål.

Også naturen spiller inn, tror Tommy. Naturen som han og mange andre kvener har vokst opp med.

– Det er noe unektelig stillferdig og melankolsk over en klar vinterkveld i desember. Eller en regntung høstdag. Eller sene vårsommerkvelder når de første rødlige strålene fra midnattssolen melder sin ankomst.

Hva det musikalske angår, så spiller, mikser og mastrer Hwaino alt selv. Ved siden av jobben som sykepleier. Av de instrumenter han tar i bruk, spiller han selv alle unntatt strykere. På snodig impuls klarte han også å inkorporere tenor-ukulele i sin musikk, nokså uvanlig for sjangeren han jobber innenfor.

– Jeg har et ønske om å konstant fornye meg, og aldri stagnere musikalsk. Nye impulser har dukket opp på hver utgivelse, som har gått fra crescendocore til downtempo til post-metal, med innslag av både prog, ambient, blues og en dæsj jazz, sier han.

Hwaino sier han nylig bikket 50 000 avspillinger på tvers av plattformer.

– Neppe særlig imponerende tall for en tropical house-DJ eller lignende, men absolutt ikke ille for en post-rock-artist i distriktet som gjør alt selv og uten noe plateselskap eller management i ryggen, avrunder musiker-kvenen, som lover å behørig feire det runde avspiller-tallet. Denne gang verken med kvensk tekake og bålkaffe, men med fyrstekake og brus.

Dersom du vil lytte til musikken, så har du er bra lenke her: Hwaino