– Jeg føler meg kvensk, så da er jeg det

Da foreldrene dro med reinsdyr til Canada var det så kaldt at parafinen frøs, selv trives Hanny Marie Hansen best hjemme på Hammarijordet, blant blomstene med evig solskinn i hjertet. – Det eneste jeg føler meg fattig på, er at jeg bare kan norsk og aldri fikk lære kvensk og samisk, sier hun. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Omringet av sine kjære blomster på Kronstad i Alta bor Hanny Marie Hansen (88). En evig optimist med hjertet fullt av sol og sommer og kvenske minner. – Vi er en blanding av finlendere og nordmenn, da blir man kvensk, sier hun.

 

Maureen Bjerkan Olsen
maureen@gmail.com

Det vil si, heller ikke hos Hanny Marie Hansens familie ble begrepet kven brukt, da hun var liten. Det er først nå, et langt levd liv senere, at hun har fått den «kvenske knaggen» å henge ting på. Da blomstrer minnene, like mange og frodig som plantene i den hagen hun er viden kjent for.

– Vi er en blanding av finlendere og nordmenn, da blir man kvensk. Det er noe man må føle selv, og jeg føler meg som kvensk, sier Hanny. At bestefaren på farssiden (Jakob Adolf Hamari, født 1857 i Simo) kom fra Finland en gang på 1860-tallet, har hun lenge visst, men var over 80 før hun lærte om mora Elen Annas samiske røtter. Bestefaren giftet seg nemlig med Brita Marie, hun hadde sjøsamisk mor (Elen) fra Lerresfjord og norsk far (Lars) fra Talvik. Faren Johan Adolf Hammari hadde finsk/kvensk far og samisk/norsk mor.

– Bestemor og bestefar var lutfattige, så det må ha vært av kjærlighet de giftet seg. Ekte nordkalottmiks ble det, sier Hanny. Og den herlige blandingen, ja den viste seg aller best i praten i heimen.

– Når det kom finlendere på besøk hjemme, så snakket de voksne finsk, og når det kom samer så snakket de samisk. Men det var over hodene på oss ungene, vi fikk ikke vite noe. Og når vi ikke forsto det, så hadde vi heller ingen interesse av det, sier Hanny.

Fattig kun med norsk

Selv for en evig optimist fins det skygger for solen. Hun ergres over språket som gikk tapt, ergres over at hun ikke var mer nysgjerrig som barn.

– Det er jeg frustrert over. At ikke vi fikk snakke språket, og at ikke de voksne snakket med oss, både finsk og samisk. Tenk hvor heldige vi hadde vært, om vi hadde vært trespråklige. Nå føler jeg meg fattig fordi jeg bare kan norsk, og knapt nok det, sier Hanny.

– Man skulle ikke være same. Eller kven. Det ble hemmeligholdt. Det var ikke rettferdig, sier Hanny.

Det fins en skygge til i Hannys liv. Ikke mygga, når Hanny i ermeløs sommerkjole steller plantene i hagen (hun sier hun har surt blod så mygga vil ikke) men synet. Grå stær og makula, øyelidelser hun tror hun arvet fra bestefarssiden, han Jakob som i lag med broren og resten av familien kom over til Ruija fra Finland.

– Men men, det hender jeg finner igjen tabletten når den detter på gulvet, dessuten ble jeg mye mer sosial etter at synet ble dårlig. Så jeg kan ikke beklage det, sier hun.

Mitä sie sanno?

Hanny er nysgjerrig på det kvenske, stiller selv spørsmål. Er den kvenske foreningen stor? Hvor bor det kvener i Norge? Bor det kvener sørpå også?

– Er du forresten kvensk? undrer hun.

–Ja. Men du Hanny, husker du noen kvenske ord?

– Joo. Mitä sie sanno? Ka sir du. Men jeg husket flere kvenske ord i dag tidlig, skratter hun, og forteller at de fleste kvenske minnene svever rundt moren. Hun kunne også finsk.

– Det første ordet mamma lærte på finsk, var ei ole raha, har ikke penger. Men det ordnet seg da de flyttet hit til Hammarijordet. Da ble vi nokså velstående, sier Hanny, som brått kom på mer.

– Hyvä ilta. God kveld. Og så brukte vi å synge sanger på kvensk. Finlenderne var dessuten ivrige til å spille trekkspill, det og finsk sang vokste jeg opp med, sier Hanny, hun minnes i glede og sorg en storebror, han hadde fin sangstemme, men ble siden tatt av tyskerne under krigen og sendt til konsentrasjonsleir. Hanny hørte også faren fortelle historier, han var god til det når det kom besøk, men nymotens pratestunder med barna, det fant aldri sted, etter hva hun kan minnes.

Frossen parafin i Baffinland

Storebroren til Hanny het Johan, og presterte noe det er umulig å gjenta. Vi lar like godt lillesøsteren fortelle:

– Mamma og pappa reiste i sin tid til Canada. De førte reinsdyr over dit, og så bodde de der ett år for å lære lokalbefolkningen om reindrift. Det var på Baffin Island, eller Baffinland som de sa, og da ble storebroren min den første hvite mann født i Baffinland. Det rare er, at heller ikke dette snakket de mye om, innad i familien vår.
Hanny husker to digre Amerika-kister som minne etter foreldrenes spektakulære vidvandring, og minnes at det eneste mora fortalte, var at det var så kaldt på Baffinland at parafinen frøs.

– De levde sammen med eskimoene og bodde i sånne ishus. Igloer.

– Kanskje de ikke hadde tid før, å snakke så mye?

– Tid? De hadde tid nok, sier Hanny.

Gryta i fjøsen

Da Hannys bestefar Jakob Adolf Hamari (siden omskrevet til Hammari) kom til havlandet, bodde han først i et lite hus i Rafsbotn, men ble siden ishavsskipper for Nissen i Hammerfest. Skipper ble også sønnen hans, Hannys far, Johan Adolf Hammari. Sjømenn ble også tre av brødrene hennes. Karene slo seg opp og ble nokså velstående, faren kjøpte Hammarijordet hvor Hanny i dag bor, han kjøpte det fra nevnte handelsmann Nissen, og søskenflokken på tre gutter og fem jenter bodde på loftet. Huset gikk tapt under krigen, men nytt ble bygd.

Men tross god økonomi; det var intet slaraffenliv. Hanny minnes den store gryta i fjøsen, som mora kokte mat i til dyrene. Fiskeavfall og slikt, og i den gryta ble det også kokt klær, minnes hun. Under krigen, sier hun, var det så dårlig med fór at dyrene fikk velling laget av celluloseplater.

– Folk måtte være sjølhjulpen i alt, og både mor mi og far min tok bort smerter og kunne stoppe blod. Til det brukte de kvenske bibelvers. Det var ikke bare å springe til legen sånn som nå, og folk kom hjem til oss for å få hjelp, sier Hanny.

– Jeg skjønner veldig godt at finlenderne ville hit, med havet og all grøden som fins i det. Jeg er imponert over forfedrene våre, som gikk på egne føtter hele veien hit. Det er viktig å ta vare på de minnene og de røttene, lyder Hannys råd til dagens unge.