Foto: Lill Vivian Hansen.

Thormod Holti ser tilbake på internat-tida som veldig positiv.

Lill Vivian Hansen
lill@ruijan-kaiku.no

Det er skrevet mye negativt om forholdene for internatbarna i Finnmark. Thormod Holti bodde på internat i Seida og kjenner seg ikke igjen i de negative beskrivelsene som er kommet fram i media.
Han bodde på internatet fra 1952 til 1957. Da flyttet familien fra Luftjok og ned i dalen. Dermed ble skoleveien betraktelig kortere og det var ikke lenger nødvendig for Thormod å bo på internat. Egentlig begynte han året før, i 1951, men han ble skadet og sendt hjem fra skolen og begynte igjen i 52. Hans første møte med internat var derfor det gamle internatet i Seida. Det var kaldt – med utedo med seks! seter og vaskevannsfat til å vaske seg i.
– På det nye internatet var det varmt vann i springen og toalett, minnes han.
– Det var som å komme på hotell. Vi kom jo fra små kår oppe i Luftjokdalen hvor det fortsatt var utedo, forteller han.

Fenomenal betjening
– Jeg er født sent på året – også var jeg fryktelig liten, derfor begynte jeg et år senere på skolen, forklarer Thormod.
På internatet delte Thormod rom med fire andre elever, og han kan ikke erindre at det var mobbing på skolen.
Selv kunne han reise hjem i helgene, men det var noen elever som ble igjen over i helgene, det kom litt an på om foreldrene klarte å skaffe skyss til barna.
– Det var jo selvfølgelig godt å komme hjem i helgene til mamma og pappa, men jeg grudde meg ikke til å reise tilbake til skolen, fastholder Thormod og legger til at det var en fenomenal betjening på internatet som tok seg veldig godt av de minste.

Flere språk
Thormod hadde lært norsk hjemme før han begynte på skolen. Som i mange andre hjem var finsk/kvensk «voksenspråket» som ikke ble brukt når man snakket med barna.
– Mamma og pappa snakket finsk seg i mellom. Jeg skjønte jo etterhvert hva dem sa, sier Thormod.
Thormod plukket opp og lærte å forstå kvensk i friminuttene og på internatet.
– Når noen snakket finsk til meg, svarte jeg på norsk, forklarer han, man tenkte ikke på hvilket språk som ble brukt. På internatet gikk det på tre språk. Undervisninga var på norsk, men i friminuttene pratet vi som vi ønsket.
Thormod skjønner at de som ikke hadde lært noe norsk, nok slet med undervisninga.
– Mine foreldre ønsket ikke at språket skulle bli en sinke i forhold til skolearbeidet, derfor valgte dem å snakke norsk til meg. På skolen var jeg heldig som kunne norsk. Det var nok vanskeligere for de som ikke kunne språket, sier han, og legger til at han syntes det var viktig å komme på skolen og få undervisning og lære seg å skrive og regne.Thormod Holti ser tilbake på internattiden som positivt. Foto: Lill Vivian Hansen.