– Jeg tror at Gud neppe er så veldig opptatt av språket

EI SPRÅKNØTT Å KNEKKE: Håkan Funck er blant de få som mestrer kvensk flytende. Oppveksten med søsterspråket meänkieli er årsaken. Men selv om Håkan Funck er glad i kvensk og sterk i troen, har han ingen fasit på hvordan språket kan reddes. – Fra min datter ble født snakket jeg bare finsk og meänkieli med henne, men vi kom aldri over den store kneika og sluttet da hun ble eldre, sier han. (Foto: Arne Hauge)

 

– Vårherre ser nok heller mer på hva vi svarer ham, enn på hvilket språk vi bruker.

Det sier Håkan Funck (45). Personlig kristen, kvensktalende rektor og selvskreven ved mikrofonen når Alta kvenforening har språkkafé.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Nei, Funck er verken et tornedalsnavn eller særlig vanlig i Sverige. Det var min oldefar som hadde med seg navnet da han flyttet fra sør i Finland til Øvre Torneå i Nord-Sverige.

Håkan Funck er født og oppvokst i Pajala i Tornedalen. Bodde senere i Luleå, videre til polarbrødbyen Älvsbyen hvor det duftet nybakt over alt, så i Boden, etter det Øvre Torneå og til sist Alta. Svensk som morsmål, bekrefter han.

Men, med mor fra Finland lærte han seg som barn også Tornedalsfinsk. Kjent som meänkieli, et nær identisk søsterspråk av kvensk der navnet betyr «vårt språk.» Da han var yngre, sier Håkan, jobbet flere av hans eldre brødre hos en bonde som bare snakket «meän kieli.»

Tolkejobb for Herren

– Brødrene min tok språket med seg hjem. Det var litt tøft å kunne snakke meänkieli, minnes han fra oppveksten. Særlig fordi den forsvenskningspolitikken som nektet faren å prate finsk på skolen, var svekket.

– Selv opplevde jeg aldri at det ikke var stuerent å snakke finsk eller meänkieli og kvensk, sier Funk, som siden 2012 har jobbet som rektor ved Alta kristne grunnskole. Den eneste av sitt slag i Finnmark. Pratekveldene i regi av den lokale kvenforeningen gir fin anledning til å holde språket ved like, som aktiv i Elvebakken læstadianske menighet blir det også reising til bedehus og forsamlinger i våre naboland. Hvor Funck ofte tolker mellom norsk og finsk og således får brukt sitt andre morsmål.

– Jo, læstadianismen har nok betydd svært mye også for kvenfolket. Den er en del av kulturen og historikken på Nordkalott som det er viktig å ta vare på, sier han.

Få det til å leve igjen

Tross egne undervisningstimer i språket, sier rektoren seg mindre opptatt av å skille mellom finsk, kvensk og meänkieli. Sier han går mer i retning av å se på ulikhetene som dialektiske enn som rene språkgrenser.

– Men noen sterke formeninger om det har jeg ikke, og jeg håper virkelig at man klarer å få språket mer og mer levende igjen. Millionspørsmålet er hvordan man skal få det til, få barn og unge til å bruke kvensk. Jeg syns det er bra at det på ulike måter satses og jobbes med kvensk.

– Uansett så er det fint å kunne bidra, og jeg skjønner at språket er en del av identiteten. Det gjør noe med en å høre og snakke kvensk og meänkieli.

– Skolen din tilbyr finsk, men hvis noen foreldre kommer til rektorkontoret og sier at barna deres vil lære seg kvensk, hva sier du da?

– Det fins regler for antall elever for å gi tilbudet, og for meg som rektor går det også på kapasitet til å holde undervisningstimer. Men det hadde vært artig og interessant, sier Funck, som bekrefter at han som rektor er svært åpen for slik foreldre-henvendelse. Men, advarer han, det er ingen dans på roser:

Alt eller ingenting

– Jeg har faktisk prøvd det der selv. Jeg har to barn, og var bestemt på at min førstefødte datter skulle lære seg meänkieli. Vi bodde i Øvre Torneå da, og fra hun ble født snakket jeg bare finsk eller meänkieli med henne. Vi kom over den første kneika, det ble mer naturlig også for meg å prate til henne. Men når hun selv begynte å snakke, så svarte hun kun på svensk. Og da fløt det ikke like naturlig siden det heller ikke var mitt førstespråk. Det er lett å si at man skal lære ungene sine språket, men jeg har erfart at det er vanskelig. Det er et tilfelle av alt eller ingenting, han han erfart.

Men Funcks bakgrunn er uvanlig med tanke på karriere i skolevesenet. Han er bank- og finansmann i bunnen. Utdannet i økonomi og markedsføring ved Universitetet i Luleå, før han etter elleve år i bank i Sverige flyttet til Alta. Der jobbet han i et par, tre år som bedriftsrådgiver i Sparebanken Nord-Norge. Senere studerte han pedagogikk og skoleledelse.

Finsk i himmelen?

– Jeg er glad for å ha jobbet i bank. Man blir kjent med mye folk og kommer samfunnet nært på pulsen. Det hender jeg savner den jobben, for selv om man treffer mange ulike personer i skoleverket, så er skolen mer sin egen boble enn tilfellet er i næringslivet.

– Men jeg trives veldig godt med skolejobben. Og med livet og troen, bekrefter han.

– Tror du Vårherre våker over kvensk? Tross alt?

– Det er jo et vanskelig spørsmål. Jeg tror at Gud neppe er så veldig opptatt av språket. Vårherre ser nok heller mer på hva vi svarer ham, enn på hvilket språk vi bruker. Men når du spør, så kom jeg til å tenke på de predikantene jeg hørte som barn, noen av dem sa med humoristisk vri at i himmelen, der snakker man finsk.

– Det er vel en god begynnelse i revitaliseringen av kvensk?

– Ja. Og når man kan det kvenske språket, så kjenner man seg faktisk mer igjen i den gamle finske bibelen enn i den moderne. Det er det samme gamle språket man i all tid har snakket på Nordkalotten, og som har utviklet seg annerledes enn dagens riksfinsk.