«Kan disse eldgamle språkene bære spor av en grunnleggende flytende forståelse av mennesket?»

Benedict Beldam. (Foto: Henrik Madsen)

 

I krysningspunktet reisebrev, kulturanmeldelse og filosofi leverer kvenske Benedict Beldam sine betraktninger over likheter og forskjeller i møte med andre urfolk og minoriteter.

 

Benedict Beldam

 

På en diett av kaffeost og reinkjøtt beveger jeg meg gjennom Riddu Riđđu festivalområdet fra basen vår – den kvenske lávvuen – og over til Báldalávvuene. I midten av det folksomme rommet er en bålpanne som både omgir oss med varme og lukten av fersk røyk. En samtale med Årets Nordlige Folk, skeive urfolk, har såvidt begynt.

Paneldeltakerne er “two-spirited”. Begrepet brukes av mange urfolk for å beskrive mennesker som vandrer mellom verdener, som reiser innenfor deres måter å uttrykke identitet på og som bryter de koloniale kjønnsnormene. Panelet er satt sammen av queer-indiginous kunstnere og aktivister fra Sápmi, Grønland, Wolastoqiyik i Canada og Najavo i Najavo Nation (USA), ledet av Mi’Kmaw kunstneren Ceilidh Pitaw. Samtalen åpner med en takk for å kunne være på andres territorium.

Ceilidh Pitaw dreier samtalen over på ansvaret two-spirit-individene kanskje kjenner på for å løfte frem kunnskap om two-spiritedness i storsamfunnet. Det snakkes om hvordan two-spirited personers forhold for å dele sine innsikter i dag. På grunn av kolonialisme og imperialisme har two-spirited som tidligere hadde en sjamanistisk rolle fått et smalere handlingsrom. I dag påvirker ubalansen i den ene verden alle verdener. Vi alle påvirket når klimaendringer og krig truer. Her må vi holde rommet for hverandre, og nettopp forhindre at ansvar for å opplyse og helbrede legges på noen få individer. Samtalen strekker seg langt over tiden. Jeg sitter igjen med en god følelse i kroppen. Etter seminaret går jeg tilbake til lávvuen vår, som er pyntet med Progress-pride-kvenflagget. Der møter jeg to Anishinaabe og Odawa personer som også var på seminaret.

De forteller om two-spiritedness hos deres folk, et primært byttehandel folk, i området rundt Michigan. Two-spirited personer har i deres kultur hatt flere oppgaver. Spesielt det å passe barn og syke, dele innsikter og helbrede. Det virker som at alle på en eller annen måte har en two-spiritedness i seg. At man før den modernistiske tanken om individet fantes, eksisterte en forståelse av mennesket som en blanding av indre og ytre, av flytende kjønn, av flytende arbeidsoppgaver. Å være two-spirited, slik jeg forstår det nå, betyr kanskje ikke at man må være LGBTQ2S, men å være i kontakt med de behovene som oppstår i verden, og å kunne tre inn i den rollen hva enn den innebærer, om det er å utøve omsorg eller stå på barrikadene for planet så vel som mennesker. På en måte er denne totale forståelsen av mennesket kanskje tilstede i det kvenske pronomenet hän? I ordet hän spiller kjønnsidentitet liten rolle i seg selv. Det samme gjelder det samiske pronomenet son. Kan disse eldgamle språkene bære spor av en grunnleggende flytende forståelse av mennesket før nasjonalgrenser, så vel som grenser mellom kjønn, ble trukket?

Likheter og forskjeller i et tre-stammers møte oppstår, så vel som mellom andre urfolk og minoriteter. Jeg kommer i snakk med en annen two-spirit fra vestkysten av Canada, Jeremy Ducher, og følgende spørsmål dukker opp: Finnes det likhet mellom kvensk sauna og Wolastoqiyik sweat lodge-kultur? I Canada har flere urbefolkningsgrupper, for eksempel Wolastoqiyik, brukt sweat lodgen for som et sted for åndelige, kulturelle og praktiske formål. Et sted å koble til Skaperen og det sanselige. Slik er det vel i kvensk saunakultur også? For oss kvener er saunaen et rom for hygiene og helse, så vel som for liv og død og alt imellom. Tankene mine går dessuten til det finske eposet Kalevala. Der møter Väinämöinen en høyere makt i saunaen for å få bukt med pesten og gjenopprette balanse i verden. Det finnes helt klart likheter mellom Wolastoqiyik og kvensk kultur. Det finnes også ulikheter, sånn som at Wolastoqiyik kultur er sterkt matriarkalsk historisk sett. Samtidig har vi vel uttrykket «Vaimo Voima»!

Å reise til Riddu i år bød også på et seminar om forskning i krysningspunktet urfolk og minoritet + skjevhet. Det finnes nok en viss berøringsangst for temaet blant forskere. Det fremstår som en risiko å bli oppfattet som aktivist i stedet for forskere når forskningsobjektet er betent. Det minner om poeng som kom opp under Kulturrådet og Kulturdirektoratets dialogmøte i Vadsø for et par måneder siden. Der ble muligheter og utfordringer i kvensk kultur diskutert. Flere utøvende kunstnere fra ulike disipliner kommenterte at man kan føle seg misforstått, som om at man er en aktivist og pedagog fremfor kunstner hvis man jobber innenfor kvensk kultur. Det kan være vanskelig å skape karriere som forsker eller kunstner som sådan, men spesielt når feltet er så spesialisert. Man vil om mulig likevel beholde den flytende tilværelsen mellom de ulike rollene, og brøyte vei for en ny generasjon forskere. Derfor er forskerne, aktivistene og kunstnerne i seminaret “Urfolkskunnskap på skeiva” under årets Riddu-pionerer: Torjer Olsen, Elisabeth Stubberud, Kari Helene Skog og Adrienne Huard. Sistnevnte har ikke bare en PhD, men er også kunstnerisk utøver som drag king i Indigenous Drag Excellence XXL. En drag king er for øvrig, for de som ikke vet, en performer som fremfører overdreven utforsking og feiring av macho karakteristika, ofte basert på rappere, bilreparatører eller mannlige kjendiser. Dette skjer på en scene, med musikk, sminke og props.

Hvordan avsluttes en slik festival? En ting som skiller seg ut er nettopp Indigenous Drag Excellence XXL. Aldri før i Sápmi har et dragshow bestått av en line-up som utelukkende inkluderer queens og kings med urbefolkning og minoritetsbakgrunn. Det er i tillegg uvanlig å ha to kings i et show, ettersom det på generell basis finnes færre kings enn queens. Jeg elsker lip-syncen, kostymene, karakterene og kraften. Det er varierte opptredener med både pop, metal og tradisjonsmusikk (spesielt om vann!) og vi i publikum vet å applaudere performancene.

En aller siste ting som skal nevnes på denne reisen er nivået av sikkerhet under festivalen. Det er mange, mange vektere, og flere politi alle dagene på det generelle festivalområdet. Det sjekkes jevnlig at alle har på seg festivalarmbåndene. Pleier sikkerhetsnivået å være så høyt? Eller er det fordi vi faktisk har to sårbare grupper representert samtidig i år? I så fall gir jeg en stor applaus til politiet og Røde Kors for å ta vare på oss. Kiitos kiitos kiitos!