Illustrasjon: Wilfred Hildonen
«Kain du finne dæ en ainna plass», spurte jeg stille over kanten av pappeska, «næste gang du ska ha kattonga?»
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Jeg var ni år gammel da jeg en vinterkald lørdagsmorgen våknet av urolige drømmer. Jeg våknet til lyden av noe som pep.
Våknet dessuten fordi jeg lå ukomfortabelt. Liksom at jeg var dyttet nedover i senga og lå sammenknørvet i fotenden. Kjente dessuten noe uvanlig i håret mitt – mitt hår var langt og lyst da som nå – og strakk armene over hodet for å bli klokere på hva som egentlig foregikk. Rusket i eget hår, kjente noe klissent og vått og noe som kravlet. Jeg spratt opp og stirret på hendene mine.
De var tilsølt av noe rødt. Det så ut som, hjelp, det så ut som blod. Jeg steppet på stedet fordi jeg hutret av gru. Hva hadde skjedd? Var det sant at man kunne få akutt og alvorlig hårtap, mens man sov fredelig og all ting?
Men det var ikke meg som var synderen, eller skal vi si bløderen. Det var et dyr. Et lunt og trivelig dyr med fire labber og skrå øyne, svart-hvit vinterpels og lang hale. Nemlig katten min, ho Lizken.
Det var Lizken som i løpet av natten hadde trødd meg stadig lengre nedover i senga. Til hun okkuperte hodeputa og hele området nedenfor. Det eneste hun hadde latt være å dytte nedover, fant jeg ut, var håret mitt. Håret mitt passet tydeligvis perfekt som underlag for den planen Lizken hadde. Hennes plan var å føde.
Føde kattunger, for å være presis. Men hvor mange hun hadde rukket å føde, det var ennå uvisst. Svaret på den gåten, forsto jeg til fornyet hutring, befant seg nemlig i håret mitt. Det kravlet og klødde.
Varsomt og med fingrene som grovtannet kam, satte jeg meg ved Lizken og kjemmet kattunger ut av håret. De landet pent ved magen hennes. Da gløttet hun opp og mjauet, tydeligvis glad for assistansen. Fire kattunger datt ut av håret mitt, men kattemor, hun var levende opptatt med å føde den femte. Da sa jeg det som falt meg inn. Jeg sa det veldig høyt.
«Maaammaaa!» sa jeg.
Mamma kom hurtig løpende, omtåket og forferdet, hun skjønte nok at her var det hast. Hun bråstoppet da jeg snudde meg mot henne, hun virket fristet til å svime av. En senere gløtt i speilet røpet hvorfor mamma skvatt, jeg liknet Carrie der jeg sto. Carrie er hun jenta fra grøsseren til Stephen King, hun som fikk ei bøtte griseblod sluppet over seg på skoleballet.
«Herregud!» ropte mamma, hun liknet ikke på Carrie. Hun liknet på Damen på broen, maleriet til Edvard Munch. «Har nåkka ramla i hode på dæ?» ropte hun.
Mamma stirret et øyeblikk vilt opp i taket over senga. Jeg ristet på hodet, blod og klin over alt, og sa:
«Ho Lizken har fødd å det kåmmer en onge tell å ka gjør vi no å æ vaska håre i går må æ vaske det på nytt stakkars Lizken ho e mamma tell fem snart å det va dårlig planlagt førr snart e det påskeferie men den kain vi avlyse førr det hærranne hær e viktiere å æ tru æ må vaske håre på nytt.»
Les den kvenske oversettelsen av denne fortellingen: Kissanpiinaa ja päässiäisfeeriätä
Den blodige scenen var neppe det mamma så for seg å stå opp til, da hun la seg kvelden før. Det tok henne ti sekunder å fordøye det jeg sa, og særlig det hun så.
«Du ska i dusjen først, så ordne æ me ho Lizken», sa mamma, bestemt i stemmen. «Maureen?» hørte jeg henne rope idet jeg løp i retning badet. «Du træng ikke se dæ sjøl i speilet.»
Da så jeg i hvert fall i speilet. Jeg så Carrie. Kjempe-Carrie. Sjelden var det så godt med varmt vann og såpe. En forfriskende dusj, sa jeg til mamma etterpå. Og jeg sa det til Lizken, da jeg nydusja ble gjenforent med henne. Og med de fem kattungene, nå lå verken de eller mora deres i senga mi, men i ei pappeske på gulvet. Med mykt pledd oppi.
«Kain du finne dæ en ainna plass», spurte jeg stille over kanten av pappeska, «næste gang du ska ha kattonga?»
«Å nei du», hørte jeg mamma si, hun drev og redde opp senga mi, «hærætter e det p-pilla ho ska gå på. Ingen flere kattonga no.»
Lizken reiste seg og strakk seg i kassen, hoppet over kanten og var en snartur borte ved matstasjonen. Lepjet både fra skåla med helmelk og skåla med vann, før hun spiste av boksen med leverpostei, den sto og fristet på et av mammas fine tefat. Så hoppet hun tilbake i kassen, til sine fem små nøster som allerede pep og skrek etter mammaen sin. Min mamma kom også borte, gjorde som meg og satte seg på kne ved kassen. Gløttet nedi.
«Ho va flink.» Mamma strøk Lizken over pelsen. «Åsså gikk ho jo dit kor ho følte sæ trygg tell å føde.»
Jeg satt store deler av den lørdagen ved pappkassen. Sa hvor flink Lizken var mens jeg strøk henne over pelsen. De små nøstene, de måtte ha navn, fant jeg ut. Kanskje Pusi, Pjusken, Tjorven, Gunnar og Emil, funderte jeg. Det hadde vært en rar morgen, men en artig dag.
Påskeferien ble ikke avlyst det året heller, og kattungene ble med på tur. Først med buss og ferge og mer buss, så til fots. På ski. Med sekker, bager og pulk på slep dro vi til mammas hytte i Reinelvdalen, anonymt plassert i lia på øversida av Postvannet. Uten strøm og vann. Ei laftet tømmerhytte fattig på kvadratmeter, men med lunefull oppvarming og innebygd sjarm. Yttergang og kjøkken i ett, fulgt av koselig stue og et knøttbygd soverom med køyeseng. Fritidsbolig med potensial, tror jeg man ville skrevet i en moderne salgsannonse, og vi som kom til mammas hytte den påsken var hun og jeg, schæferen Rex, og Lizken og hennes fem små unger. Ja, pluss en til som insisterte på å være med på påskeferie. Nemlig «han.» For anledningen hadde «han» slått seg skikkelig vrang. Han var nemlig et uvær uten like da vi ankom hytta.
Uvær passet aldri bra i påskeferien, men ekstra dårlig på mammas hytte. Årsaken var pipa. Den som gikk fra oljefyren og opp gjennom taket, det måtte helst være finvær før den gikk med på å fungere. I uvær slo den seg ekstra vrang. Da slo nemlig pipa inn, den serverte dårligere trekk enn en revolvermann uten armer.
Den tekniske rariteten hadde pappa sørget for, da han for lenge siden hev installasjons-anvisningen over skuldra og monterte den værsyke pipa. Med langt rør, dårlig tetning og beksvart syn på tilværelsen. Oljefyren under pipa fungerte, den var tross alt montert av noen andre og ikke pappa, men pipa avleverte på sin side en nokså makeløs blanding av innendørs skydekke – stilleflytende og parafinstinkende – og null varme. Stearinlys, parafinlampe og glødende bannskap, har jeg siden tenkt, var i alle år den viktigste oppvarmingskilden i vårt koselige krypinn i Reinelvdalen.
Fortellingen fortsetter neste gang…
