Kattepine og påskeferie, del 2

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Rex strevde mest, han hoppet av all kraft opp og ned, for hvert byks kom han bare en snutelengde av gårde.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

På tre døgn fikk mamma og jeg aldri varme i ovnen. Til og med pelskledde Rex frøs og var molefonken, han hutret så tennene klapret. Da tok vi sjefsavgjørelsen. Sånne tok mamma og jeg bestandig i lag, vi skulle evakuere til nabohytta. Be om husly til han kanskje roet seg i været og mammas ovn så lysere på livet. Hutrende pakket vi det vi trengte for å være borte. Vi la Lizken og ungene hennes i bagen og dro glidelåsen grundig igjen, det var alltid mitt ansvar å bære katte-bagen, så brøt vi opp ytterdøra og kjempet oss ut.

Det føltes som å miste pusten, sånn kovet det rundt trappa. Vi måtte famle oss fram til skiene våre, de sto dypt parkert ved hytteveggen.

«Ska si han hadde svong i kastan», hørte jeg mamma rope, forblåst i fjeset der hun plutselig lurte på hvor vi var. Hun ba meg holde super-tett kontakt da vi spente rottefellabindingene, hev sekker og bager bedre til rette på ryggen, grep stavene og la i vei.

Her er den kvenske oversettelsen: Kissanpiinaa ja päässiäisfeeriätä, osa 2

Vi rakk å stampe to ganger med skiene, så var hytta vekk. Resten av verden også, alt var fykende hvitt. Værgudene var liksom i trassalderen, så skrikende sint var stormen. Jeg ropte det til henne:

«Mamma, æ håpe virskelig at hyttenaboan våres e hjæmme.»

Men bønnen min var så vind-overdøvet at det føltes som om man bare hadde tenkt det og ikke sagt det. Foran meg lot mamma være å svare, jeg tror hun mislikte de utsikter vår påskeferie brått hadde fått. Eller mangler på sådan. Det ble Rex som reddet dagen.

Han var en førerhund uten like, han fant meg alltid når vi var hjemme og vi lekte «søk.» Nå tok han teten foran mamma, snøste ut i uværet og virket å holde stø kurs. Gode, gamle Rex, han skjønte hvor vi skulle. Verken ned til E6 hvor bussen satte oss av eller hjem til Honningsvåg, men over til hyttenaboen. Dit var det langt, så nabo og nabo, fru Blom.

Først bar det utfor mot Postvannet. Til vanlig fikk skiene god fart ned bakken, nå lå nysnøen så dyp at vi måtte bakse oss nedover. Rex strevde mest, han hoppet av all kraft opp og ned, for hvert byks kom han bare en snutelengde av gårde. At vi nådde Postvannet skjønte vi fordi verden brått ble veldig flat, det var her vi til vanlig boret hull i isen og hentet drikkevann, nå ledet Rex oss på skrå til høyre over isen, og derfra oppover mot toppen av fjellet.

Opp lia var det fiskeben-stilen som gjaldt, og da vi etter utrolig mye baksing nærmet oss toppen og jeg ramlet for ørtende gang, løsnet den ene bindingen. Det likte skien, den virket å stortrives med sin nye frihet. Skien min smurte seg verken med tålmodighet eller noe, men rømte straks hjemmefra.

«Mamma!» ropte jeg og pekte bratt nedover. «Skia mi, dein for sin vei.»

Mamma ropte ut sin arme nød da hun skjønte hva som hadde skjedd, men skien min rakk hun aldri å se. Den seilte baklengs utfor, presis samme vei som den var kommet. Bare mye fortere. Den virket å ha en klar plan om å finne Postvannet, langt der nede. Men da, som troll fra eske, dukket Rex opp.

Han kom jo støtt og stadig bakover i rekkene på sånne forvillete turer i fjellheimen, hvor han snuste på etternølere for liksom å bekrefte at vi var på rett vei og at dette klarte vi i lag. Nå kom han bort til meg, hvor han ga seg til å stirre den retningen jeg hadde pekt. Så skar han av sted. Pelsen full av innblåst snø og hale med sterk slagside, Rex ble straks borte. Mamma og jeg ventet lenge, så dukket han opp.

Nå dro han på skien min, lang og uhåndterlig der han strevde seg motbakke ut av uværet. Avleverte skien foran bena mine og slapp den ikke før jeg knuget skien med begge polvottene.

«Vi må fortsætte», ropte mamma, jeg hørte hun var urolig.

«Jaaa. Tusen takk Rex», ropte jeg tilbake, og da skjedde det igjen:

Jeg hektet av meg bagen med kattene og satte den på snøen. Gjorde det fordi bagen var i veien da jeg tok på meg skien. En fadese som straks ble oppdaget av «han.» Stormen, han ga oss ei vindrosse av en annen verden, og vips la også bagen ut på tur. Langtur. Den sylinderformete, svarte sportsbagen, den bråseilte til den var utenfor min rekkevidde, så tok den til å rulle. Fortere og fortere utfor, til den godt hjulpet av vinden roterte av sted. La også inn små hopp rett opp i lufta, stadig mer vilt spinnende.

Fra første øyeblikk bagen la ut på sin egotripp, hørte vi den si noe. En slags seks-stemt mjauing og stor kattepine. Sportsbagen med sin dyrebare last, den viste ingen nåde. Den gjorde som skia og la inn Postvannet som nytt reisemål. For en kattepine jeg hadde stelt i stand, det visste jeg godt. Mamma visste også noe, hun visste knapt sin arme råd. Rex bråsluttet å logre. Rex skar av sted.

Lenge var det stille, ja foruten den øredøvende stormen. Men så, langt nede i motbakken, noe som sakte, men sikkert nærmet seg. En slags innestengt, hjerteskjærende jamring som steg i styrke. Og der, i bratta under oss, så vi noe.

En nedsnødd type med fire labber tok sakte form i snøfokket. Mellom tennene bærende på en sylinderformet sportsbag med ivrig innhold. Han drasset og bar bagen etter den ene håndløkka, bagen jamret og skrek, det minnet om kringkastingsorkesteret når de varmer opp. Mamma ble glad, men jeg ble enda gladere. Etter en viss betenkning lot Rex meg få bagen, så tok han igjen teten. Vi strevde oss over toppen av fjellet, stormen så overstadig fornærmet at den prøvde å kyle oss alle av sted.

Hyttenaboene våre var hjemme. Ingen hørte et kvekk da vi måket fram inngangspartiet og hamret knyttnevene i ytterdøra, men i vinduene så vi lys fra parafinlamper og vi ga oss ikke. Til sist ble det røring der inne, mannen i hytta kom for å se hva som foregikk. Han sa han trodde det var stormen som gneldret med hytta, og ikke folk. Og dyr. Mange dyr.

«Kåm dåkker inn», minnes jeg at hyttenaboen vinket og ropte, han strevde med å få stengt døra bak oss. «Hær e det husrom», sa han.

«Og hjærterom», lød det fra stua. Det var kona i hytta, hun hadde nok skjønt at Bjerkan og hennes gjeng var ille ute og hadde det best inne.

Mamma fikk varm kaffe og jeg fikk varm saft. Og kjeks. Lizken og hennes unger fikk slippe ut av bagen og heller sjangle rundt på gulvet, Rex fikk smeltet snevann og en halv kotelett.

Den natten sovnet jeg til deilig knitring fra vedovnen inne på stua. Der lå Rex tett ved ovnen og sov i rødskjæret, inne på soverommet lå kattene i fotenden av den senga jeg sov i. Katteskokken purret i kor før de sovnet, og da neste dag kom, kom han med sol og pent vær og mer påskeferie. Igjen la vi ut på nye eventyr, mamma og Rex, Lizken og ungene hennes og jeg.

Påsken da jeg var ni år gammel, den strabasiøse skituren. Kattebagen som spant i lufta da den føk sin vei. Jeg minnes det som en rar dag, men en fin ferie.