Øystein Løland. (Arkivfoto: Lill Vivian Hansen/Altaposten)

 

«Vis heller litt respekt enn å latterliggjøre. Respekt for at man vil ta vare på sin kultur, sin historie,» oppfordrer Øystein Løland i dette leserinnlegget. Løland er blant annet kjent som redaktør for bladet ATV & ScooterNorge.

 

Kebab-finsk, smak på den. Vi har smake noe som ligner før – et stykke mat med mettende energi. Gjerne også med litt eksotisk opprinnelse. De som serverer retten er ofte nye landsmenn fra Asia som har et litt trøblet forhold til norsk setningsbygning.

Nå har en «sannfinne» funnet et ny vri – kebab-finsk. Da mener hun vissnok det språk man har satt sitt preg på gjennom generasjoner lengst nord i Norge formet gjennom årtier under sin røffe historie med bosetting av kyst- og fjorder. Fysisk isolert fra sitt opphav lengre øst. Med seg hadde de en finsk dialekt basert i det finsk-ugriske språk. Det er slik alle jordens folk har utviklet sitt språk – bosetting av nye deler av verden og over generasjoner utviklet sitt eget. Mest nærliggende er vestlendingene som dro i vesterled og havnet på Island. Ingen kaller islandsk for norsk, i alle fall ikke for ikke kebab-norsk.

Slik har samme utvikling skjedd med kvensk – bare at det ikke har fått utvikle seg over like lang tid. Så kan man undre seg – og det både ut fra en jålete akademisk begreps-setting – lingvistikk, og mer folkelig:
Når blir en dialekt av et språk(finsk) et eget språk? På hvilket stadium. Hvem bestemmer forresten det? Er det antall nye ord, ny setningsbygning.? Uansett hva de erklærte lærde måtte si, må det være synsing også. Da er det morsomme spørsmålet: Hvem skal få sette sannheten her?

En annen ting er den holdning man blottlegger med å kalle det kebab-finsk. Dette er håning, ovenfra og ned, hersketeknikk. Det er en smått latterliggjøring – nedlatende med det arbeid de mange etterkommere – særlig i Finnmark har lagt ned for å ta vare på sin kultur, sitt opphav. Man vil bygge sin egen identitet og da er språket meget, meget sentralt. Det er nærliggende å minne om hvordan det samiske samfunn ustanselig har pekt på bevaring, fornorsking og overkjøring av det samiske språk fra storsamfunnet. Er det ikke en smak av det vi nå ser med kvensk?

Kebab er brukt også for en vri av kebab-retten for en lokal matvariant i Finnmark– kautobab. Kreativt når man putter på reinskav. Men hva snakker man forresten i Kautokeino – er det kebab-norsk kanskje?

Det ligger forakt i det – både her og i kebab-finsk. Vis heller litt respekt enn å latterliggjøre. Respekt for at man vil ta vare på sin kultur, sin historie. Så får de på universitetsnivå jålete lage sin bås for hva sannheten inneholder. Det går sikkert hjem der. De har jo boblen sin…

Et språk, den muntlige kommunikasjonen er så til de grader tuftet i en kulturskatt og en bygging av sitt eget. En stolthet. Det er like mye i en slik setting man bør vise respekt og aksept.

Ps: Med å publisere et slik begrep – kebab, om det er mat, språk eller bil, så er det absolutt ingen verdsetting man legger i det. Jeg gremmes over hva begrepet kan være i slekt med….

…dette er kun en meningsytring, en spontant en med følerier i stramme tøyler.

Øystein Løland
altaBab