Kjører 3500 kilometer for å sy sin egen kvendrakt

Elin Seppola Brandvoll deltar på kurs i søm av kvendrakten denne vinteren. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Ni syglade kursdeltakere er nå godt i gang med sine respektive kvendrakter. En av dem er Elin Seppola Brandvoll. Denne vinteren kjører hun om lag 500 kilometer og legger inn to overnattinger – for hver av de sju kurssamlingene.

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

I midten av september startet Nordreisa husflidslag og Halti kvenkultursenter IKS opp kurs i kvendraktsøm med støtte fra Troms og Finnmark fylkeskommune. I løpet av to døgn var kurset fylt opp med deltakere. Foruten julemåneden desember er det lagt opp til månedlige helgesamlinger til og med april, med instruktør Lillian Magnussen fra Målselv til stede.

Les også: Fylte kvendraktkurs på to døgn

I helga ble den tredje samlingen gjennomført i husflidslagets lokaler på Hansinkenttä/Storslett. Ruijan Kaiku tok turen innom gamle Solvoll skole for å ta «temperaturen» blant deltakerne. På et åpent spørsmål var de fleste i rommet enige: Draktene skal være klare til 17. mai.

Gave til mannen

Ved et av bordene sitter Ruth Jenssen konsentrert bak en Bernina-maskin, helt til en journalist avbryter henne i arbeidet. Det er skjorta til herredrakten hun holder på med, og drakten skal være en gave til hennes mann, forteller hun.

Kursdeltaker Ruth Jenssen er ingen førstereiskvinne innen søm, men skjorta til herredrakten er litt annerledes enn det hun kjenner fra før. Hvis alt går etter planen, kan mannen hennes ikle seg kvendrakten på 17. mai. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Skjorta er så og si ferdig. Det er bare knapphullene som gjenstår, sa hun.

Jenssen, som har sydd både Reisadrakt og Tromsbunad tidligere, mener kvendrakten er litt annerledes:

– Skjorta er litt annerledes. Det er med legg på ermene, det er legg på skuldrene og kragen er helt annerledes. Det er ikke en ståkrage, men en som skal brettes ut som ei vanlig skjorte, sier hun.

Reiser langt

En annen som sitter konsentrert med sitt arbeide er Elin Seppola Brandvoll. Hun er opprinnelig fra Yykeänperä/Skibotn, men bor til daglig i Perttula/Bardu, og har med det en lengre reisevei enn de fleste. Med drøye 250 kilometer bak rattet én vei, kjører hun 500 kilometer for hver samling. Det utgjør til sammen 3500 kilometer før siste sting er satt.

– Jeg kjører først til Skibotn og overnatter der, før jeg kjører til Storslett, og så er det samme rute tilbake. Det er godt med et stopp imellom når man har muligheten til det. Og når interessen er stor nok, så går det fint. For meg handlet det kun om at tidspunktene passet før jeg meldte meg på, sier hun.

Brandvoll syr en damedrakt som er tiltenkt henne selv. Planen er at den skal gå videre i arv etter hennes dager:

– Et barnebarn har sagt at hun håper den kan forandres på senere, slik at hun kan bruke den. Det er kjekt, da blir den ikke bare hengende i skapet, sier Brandvoll.

En kvendrakt er ikke gjort i et hattefokk. Her holder en av deltakerne på med stakken på kvinnedrakten. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Heller ikke Brandvoll er nybegynner i faget:

– Jeg har sydd Bardu- og Målselv-bunader, både herre- og damebunad. Og det har jeg lært hos Lillian Magnussen. Det at jeg kjenner kurslederen fra før gjorde det også enkelt å melde seg på, innrømmer hun.

Hun er enig med Ruth Jenssen i at drakten er annerledes å sy enn det hun kjenner fra før:

– Det er ikke det samme i det hele tatt. Det er blant annet mindre brodering på skjorta. Men, jeg ser jo at buksa til herrebunaden er ganske lik buksa til Bardu- og Målselv-bunaden.

Hvorvidt det er viktig eller ikke viktig for henne å få laget seg en kvendrakt er hun ikke sikker på, men det vil i alle fall være en identitetsmarkør:

– Det er den drakten som viser at vi er kvener. Det er nokså lite synlig ellers i bybildet, sier hun.

Identitetsmarkør

Jeanette Veibakken syr damedrakten og holder på med stakken. Også for henne er drakten som identitetsmarkør en av grunnene til at hun er på kurs:

– Jeg syr drakten til meg selv. Jeg har ikke bunad fra før, og denne drakten definerer meg mer enn andre drakter som finnes, sier hun.

Hun har aldri sydd drakten tidligere.

– Det er litt av en læringskurve, men jeg tror jeg er i rute, sier Veibakken.

Jeanette Veibakken jobber med stakken til en kvinnedrakt som hun selv skal bære. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Tok sjansen

En som er godt bevandret innen søm er Else Pettersen Elvestad. Hun er bosatt i Sappi/Sappen i Nordreisa, men har sine kvenske aner fra Staaluvankka/Elvevoll i Storfjord kommune. Hun trives godt på kurset:

– Jeg synes dette går bra og at det er veldig artig. Det er en trivelig gjeng og en flink instruktør, så helgene går fort.

Hun jobber med herredrakten, men synes ikke det er bare enkelt:

– Jeg har sydd på en bukse i dag, her er det veldig mange deler som skal holdes styr på. Man må passe på rett og vrang, og få alt i riktig rekkefølge. Det er komplisert og man er jo helt avhengig av å ha en veilder som kan fortelle hvordan det skal være, sier Elvestad.

– Nå er det bare knappene som gjenstår på skjorta, og det samme gjelder buksa; knappene må på plass før jeg kan sy den sammen, men det går framover.

Hun sier hun er med på kurset fordi hun hadde lyst å lære.

– I tillegg har jeg en som ønsket seg drakten, og da sa jeg at «nå er sjansen her.»

Else Pettersen Elvestad syr en herredrakt på «oppdrag», men er ikke fremmed for å sy seg en drakt til eget bruk i framtiden. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)