Kniven

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Den sommeren jeg var fem
 fikk jeg en kniv i gave.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Det var i pakkhuset, den overbygde og tussmørke delen av kaia i Kjelvik hvor fisken fra sjøen ble prikkevert, og jeg minnes den plutselige gaven som stor stas.

«En sløye- og fileteringskniv,» pekte pappa, jeg tok andektig imot gaven og beundret den.

«Tvillingan får likens,» sa pappa. «Bare at dæm får med blått skaft. Du får kniv med rødt skaft siden du e jente. Men den e like skarp førr det,» sa han.

«Min egen kniv? Pappa, tusen takk!»

For kvensk oversettelse av denne fortellingen, se her: Puukko

Jeg gledet meg til å vise meg som flink «feskerpia.» Filetere i full fart som de voksne. Kniven var blank som sild, eggen skarpere enn vårsola. Det røde skaftet og den svarte slira var av plast, med hempe til å hekte i beltet. Men før jeg rakk å se meg mett på den fine gaven:

«Og no må du lære dæ å sløye og filetere.»

Pappa slamret en diger torsk på benken. Mumlet at torsken var fra sjøværet samme morgen og ba meg ta i et tak. Jeg som hadde kniv og all ting.

«Sætt i gang,» sa pappa, han gikk sin vei. Forsvant dit de andre var, lengre ute der kaia lå badet i lys. Jeg hørte fjern fliring derfra.

Brått ble det mindre trivelig å være meg. De andre var samlet ute på kaikanten, her var det mørkt og kaldt. Og småskummelt. Likevel, med egen kniv fikk jeg vise at jeg var stor jente som kunne sløye og filetere, så jeg grep torsken og sløyde den.

Sloget hev jeg ned i et sloghull i gulvet under benken. Fra hullet hørte jeg det plaske når sloget traff sjøen, til glede for måse og kråke, sulten småfisk, kongesnegl og sjøstjerne. Ofte hadde jeg studert voksne når de sløyde fisk, nå forsto jeg hvorfor voksne sa det var viktig å være snar; den kaldblodige gørra gjorde at man ble valen på nevene. Da var det å blåse fingertuppene varme, og filetere.

Fiskeskinnet raknet som i en usynlig søm da kniveggen fulgte rygglinja, fra hode til hale lett som bare det. Så var det å snitte seg pent gjennom kjøttet, og best som det var traff kniven ryggbenet. Knivskaftet vred seg i hånda, og jeg kjente eggen treffe noe som ikke var fisk. Men kniven, den skar til bein også nå. I fingeren min.

Venstre pekefinger, midt på det midterste leddet. Blodet rant, sølte til hånda og underarmen og tok til å dryppe ned på fisken og sløyebenken og gulvplankene. Da krummet jeg neven til en kopp i et forsøk på å samle opp blodet. Kuttet sved, men det vondeste saltet i såret kom verken fra fisken og sjøvannet den hadde svømt i, men fra skuffelsen over å mislykkes selv i det enkleste. Å sløye en fisk. Pappa så jo for seg ei ekte feskerpia når skjebnen først var så lunefull å tildele ham ei jente, men her sto hun, resultatet av mange generasjoners garvete fiskere, og blødde ned den første og beste torsken. Jeg skammet meg. Kniven lå igjen da jeg med stø kurs løp fra pakkhuset.

Småsprang ikke ut til pappa på kaikanten, men hjem til mamma. Fulgte stien opp til det blå huset, stien snodde seg mellom to mannshøye vegger av hundekjeks og annet ugress. Kjente blodet renne over kanten, nå ville det visst søle til også den vesle stien vår. Jeg la høyre hånd under den venstre, men snart rant det over kanten også i den hånden. En måse fulgte meg, den glodde ned og pep, trodde nok det var noe spiselig dette røde jeg holdt i nevene.

Et stykke opp i bakken slapp ugresset taket, den siste biten fram til trappa sprang jeg i blomstereng. Det var vrient å åpne ytterdøra med albuen.

«Mamma!»

Mamma kom løpende, hun møtte meg i mellomgangen.

«Mamma, du må stoppe blodet. Ja, og sette det på plass igjen,» sa jeg da mamma dro meg inn på kjøkkenet. Hun skjøv meg ned på en stol, ba meg åpne neven.

Men det var som om mammas hender samtidig skjøv krafta ut av meg. Hendene mine datt ned i fanget og fingrene gled åpne. Oppsamlet blod fløt utover buksa mi og i seige drypp ned på kjøkkengulvet. Blodet tenkte visst å grise til også kjøkkengulvet vårt. Jeg kjente det starte som en skjelving i leppa, den ristet fram en tåre, den lurte med seg flere tårer.

«Pappa blir lei sæ!» gråt jeg, og sa det var ingen skikkelig datter. Av en ekte fisker. Når det skar seg sånn på første og beste fisk. Hadde fått ny og fin kniv, fra pappa, den kostet nok mange penger, kan ikke filetere så mye som en torsk.

Mamma tørket vekk blodet, hun fikk alt til å bli bedre. Jeg hikstet og sa jeg ikke hadde ment å skjære meg på kniven. At jeg heller ikke mente å ramle ned røykeritrappa, den gangen jeg gjorde det. Sa til mamma at jeg prøvde å ikke være mørkeredd, sammen med den digre torsken når pappa gikk til kaikanten for å flire og spytte i havet. Der ute hvor det var lyst, i lag med de andre folkene. Sa til mamma at jeg hadde prøvd å være som pappa sa, ikke syte, bæse, grine som en liten unge.

Nei, nei, putte tilbake det blodet som allerede var sølt, det nektet mamma å gjøre. Til gjengjeld, sa hun, hadde jeg masse blod igjen. Altså vel å merke hvis hun fikk stoppet det.

«Nå skal jeg stoppe blodet,» sa mamma, og vips; det pumpet noen få sekunder fra fingeren, så stoppet blodet. Jeg så på fingeren min da mamma vasket og bandasjerte den, men mest så jeg på henne. Så fikk jeg trøst.

Jeg minnes mammas varsomme ord, stille og mjuke som duna fra bortgjemt ærfugl i fjæra. Ordene hennes stappet igjen hulrommet hvor hikstene bodde, ordene glattet ut panna og svevde ned begge øyelokkene.

Etterpå sa mamma at jeg hadde sovnet så utrolig fort. Så fikk jeg kakao og skiver av hjemmebakt brød med brunost. Jeg spiste mens jeg grublet hardt på ingen ting, og verkingen i fingeren banket i takt med klokken på kjøkkenveggen. Tiden og kroppen, de sa begge fra. Jeg hadde lært å filetere fisk.