Knop, knuter og kvensk kystkultur

Vi ser Jon Steinar Skoglund og til høyre Herulf Knudsen. De lager sin egen tjære, så karene fra Altafjord kystlag har både kvenske røtter og fururøtter. Trebåter og hampetau har utvilsomt mer sjel enn plast og glassfiber, og så lukter det mer ekte, av sjø og moder jord. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Trenger du tjære? Altafjord kystlag har å selge. Lære noen holdbare knuter? Igjen kystlaget.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Tampen og bukta og begge ender:

Kjærlighetsknuten har liksom to hjerter. Greit å kunne halvstikk, pålestikk, åttetallsknop og båtmannsknop. Og flaggstikk, god på Kvenfolkets dag og 17. mai. Dobbel flaggstikk er kjekk til presenning og taubruk på fjellet. Det fins pålestikk og ulike «cowboystikk» med varianter. Og Vaiana-knuten, brukt i Disneyfilmen Vaiana og en knute som kan redde liv.

– Det vi lærte bort var helt standard knuter som man må kunne hvis man for eksempel skal seile med båt. Eller bare fære på tur med småbåten. Da er det greit å kunne knyte fanglina fast i land, så du slipper å måtte gå hjem. Eller ringe redningsskøyta.

Det sier Herulf Knudsen, han og kollega Jon Steinar Skoglund stilte sporty opp da Alta kvenfestival spurte om Altafjord kystlag kunne holde kurs i knuter. Mer presist ofte kalt knoper og stikk. Kanskje karene også kunne snakke om kvensk kystkultur?

Kurs og foredrag gikk for seg i mars i år på Puskas i Alta, og publikum fikk hver sin lange taustump. Praten om kvener og kystkultur fløt lett som ei nysmurt spissa. Om selfangst og ishavet, fjordfiske og småbåten og hele bruket.

– Det var ikke noe problem. Jeg er jo mer kven enn noe annet, så jeg kunne jo snakke om meg selv i det minste, sier Herulf Knudsen, som på morssiden har fire generasjoner med kvener fra Nordreisa. På farssiden var oldefaren kven fra Kronstad i Alta. Etter hvert flyttet de lengre ut i fjorden, til Hakkstabben i Rognsund.

– Der var det kvener fra før, og etter det jeg vet snakket folk samisk og kvensk i alle husene der ute før krigen. Etter krigen døde det kvenske mer ut, og vi som vokste opp forsto ikke at vi var kvener. Vi trodde vi var helnorsk, sier Knudsen.

Begge har solid kyst-oversikt, men de peker på hverandre og sier at mens Knudsen er knutemannen, er Skoglund tjæramannen.

Kystlaget har egen tjæremile hos Sigurd Killi på Øvre Stengelsen gård, like ved den berømte Altaelva. Mila bygges etter alle kunstens regler, mates med tyrirøtter og er så langt brent fire ganger. Ei mile på 2,5 meter i diameter, får vi vite, bør gi 60 liter tjære.

– Forrige gang fikk vi 75 liter ut av den, men nå sist fikk vi bare ut 50 liter. Det var vindstille og ble antakelig ikke varmt nok, sier de to, som til kystlagets egne trebåter bruker rundt tre liter i året.

– Det er tjære nok, så de som trenger skal bare ta kontakt for å få kjøpt, bekrefter de.

– Folk kan blåknuten. Men er den god?

– Jo, den fungerer godt den, men ofte må man ha kniv for å få tauet løs igjen. Det beste er knuter som både holder godt og er lette å løse, forklares vi.

– Skal man lære knuter, må man knyte dem selv. Kjenne på det i praksis. Og skal man lære det skikkelig godt, må man holde mye på. Praktisere lenge, enes de om.

Knudsen har alltid visst om det kvenske i slekta,  men aldri tenkt større over det. Det var ikke tema, sier han, ærlig på at han selv ikke føler å ha «tapt kulturen.» Fordi han aldri har hatt den. I dag syns han det er trasig at Rognsund-ungene mistet muligheten til å velge.

Han forteller at da mora var liten og satt i lag med et søskenbarn på dissa og sang, så det ljomet imot fjellveggen på et barnerim på hjertespråket, så kom bestemora engstelig bort og var streng. «Snakk norsk!» sa hun.

– De fikk ikke lov å synge på det språket. Og når bestemor var så redd, så forstår jeg at det må ha vært en ganske giftig politikk som ble ført. Folk var redd for å miste gård og grunn, noe de ble truet med. Og arbeidet sitt, sier Knudsen, for eksempel lærere som nektet å snakke kun norsk med ungene.

– Og i dag kan vi stå her og prate om det til folk. Det er fint, bekrefter veteranen.

Altafjord kystlag har sterk dugnadsånd. De har åpne dører og hyggelige sosiale treff. De arrangerer båtturer til glede for folk, samt til glede for båtene som laget eier. Som de drifter og vedlikeholder. De har fire. Vel, egentlig fem, men den siste regnes ikke fordi den er «plastra» utenpå. I sin tid ga de forresten en båt til Alta museum, bygd i Bakkeby i Kvænangen med byggeskikk fra rundt 1870 om vi hørte rett.

Skoglund og Knudsen, tar vi med, mener selv at de og laget deres kunne vært bedre på egenpromotering. Likevel kommer det masse folk når de holder åpne dager.

Folk dras til sjøen, til båtlivet.