Illustratør Wilfred Hildonen. (Foto: Arne Hauge)

 

Wilfred Hildonen får mye ros for sine illustrasjoner. En sjelden gang vanker det også ris, noe Ruijan Kaikus trofaste tegner tar for seg i denne kommentaren. 

 

Et bilde sier mer enn tusen ord, hevdes det, og det samme kan nok sies om tegninger. Ord kan imidlertid misforstås, spesielt om man ikke uttrykker seg klart nok, og det kan også tegninger. Her om dagen ble jeg gjort oppmerksom på at en av mine ledertegninger for Ruijan Kaiku hadde blitt så grundig misforstått som det er mulig. Da jeg så tegningen igjen, forstod jeg imidlertid hvordan det var mulig.

Den forestiller en samegutt som står med en stor gullklump i hendene, mens en liten kvenjente sitter gråtende med en gråstein foran seg. Dette ble av noen oppfattet som en karikatur av samegutten i stil med «den griske jøden», mens kvenjenta fikk rollen som «det forsmådde Tyskland». Hadde det vært min hensikt, ville jeg gjort meg fortjent til en så besk kritikk som mulig. Alle tomler ned!

Jeg kan bare beklage et slett håndverk. En tegning skal ikke behøve en «vaskeseddel» for å forstås rett.

Min tanke bak tegningen var imidlertid som følger: de to er søsken – storebror Same og lillesøster Kven. Han pappa Stat har gitt storebror en gullklump som gave, mens lillesøster fikk nøye seg med en gråstein. Storebror er på ingen måte grisk og grådig, men han blir like glad for gullet som søstra hans blir lei seg for steinen. De to er vendt fra hverandre, så de ser ikke hverandres reaksjoner.

Jeg burde ha tegnet inn pappa Stat i bakgrunnen, men hva slags far er det som forskjellsbehandler sine barn slik? Kanskje en stefar? En onkel? Var hensikten å så splid mellom søsken?

Når krybben er tom, bites hestene. Er det hva som skjer? Jeg tror ikke staten med hensikt forsøker å så splid, men det blir lett resultatet.

Selv står jeg med en fot i begge leire. På min mors side er jeg finsk/kven, mens jeg er sjøsame/same på min fars side. Rent personlig har jeg ikke noen interesse av at de to sidene skal ryke i tottene på hverandre. Det hadde blitt ganske schizofrent, mildt sagt.

Jeg var med på å danne grunnlaget for det som ble Sametinget og gjennom barndom og oppvekst opplevde jeg begge sidene, både det finsk/kvenske og det sjøsamiske, sammen med verdde-tradisjonen som gjorde at vi hadde nær kontakt med reindriftssamene når de kom ned med sine hjorder der hvor vi bodde. Jeg jobbet på fiskebruk i Finnmark i 1970 da jeg leste om myndighetenes planer om å legge hele bygda Máze under vann og jeg ble så forbannet at jeg var klar til å gi all pasifisme på båten, skaffe meg en hagle og slutte meg til innbyggerne der. Dette var bakgrunnen til at jeg senere bidro med mitt til kampen om Altavassdraget, selv om jeg ikke var med ved Stilla. De ville ha folk dit som visste å beherske seg og det tvilte jeg på om jeg var i stand til.

Når man jobber for at minoriteter skal få et solidere grunnlag å stå på, bør vi være klar over at det finnes mange ømme tær som man uforvarende kan komme til å tråkke på. Dette skyldes verken hårsårhet, nærtagenhet eller at man er lettkrenket, men at makten og majoriteten ofte har fart fram som en bulldoser. Tanken bak det var å platte til alle forstyrrende og kompliserende ujevnheter. Som det heter i Finland blant de som ikke liker at det også finnes svenskspråklige finlendere; yksi kieli, yksi mieli – et språk, et sinn. Mange av de som drev kampen for det finske, var til tross for det nettopp finlandssvensker. Lengst nord i Norge hadde man tre språk som mange mente var to for mye.

Divide et impera – splitt og hersk – var det romerske imperiets metode for å beseire fiender og underlegge seg nye territorier. De satte ulike stammer opp mot hverandre og beseiret dem deretter en og en. Selv om det nok var strategien under nasjonsbyggingen for godt over hundreogfemti år siden, tror jeg ikke så ille om dagens norske myndigheter. Likevel er det klart at splid og mistenksomhet mellom to søsken ikke tjener noen av dem, derfor er det viktig at vi forsøker unngå slikt så godt vi kan. Mange har som jeg røttene sine i begge leire og til og med flere enn som så. For å parafrasere Bibelen – den som er ren, kan kaste den første sten. Vi er egentlig overgangsfolk, de fleste av oss, født i overgangene mellom nasjonalstater og etniske grupper. Vi er ikke enten-eller, men både-og. Splid mellom søsken blir derfor et spørsmål om å velge bort en del av oss selv til fordel for en annen. Det er vi selv som taper på det.

Jeg skal ha det også i mente når jeg tegner.

 

Wilfred Hildonen