Kymmenen organisašuunit ja neljekymmentä ihmiset, mutta vain kolmekymmentä minuuttia ministerin kans. Ruijan Kaiku-journalisti Pål Vegard Eriksen reageeraa. (Kuva: Charlotte Vangen)
«Kommunalminister Erling Sande har gitt hele tredve minutter av sin dyrebare tid til dette», skriver Pål Vegard Eriksen i denne kommentaren.
Av Pål Vegard Eriksen
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Den 27. og 28. november har norske myndigheter invitert de nasjonale minoritetene her til lands til sitt årlige, to dager lange kontaktforum. Et sjeldent møtepunkt mellom minoritetene og sentrale myndigheter.
Den helt ferske «kvenministeren», eller kommunal- og distriktsministeren som det egentlig heter, Erling Sande (Sp), har gitt hele tredve minutter av sin dyrebare tid dette.
30 skarve minutter.
Les også: Ny «kvenminister»: Sande erstatter Gjelsvik
Det er så lite, og det går så fort, at han etter mitt syn nærmest kunne spart seg den tiden, og heller revet i med en forlenget lønsjpause. Nei, her burde ministeren virkelig ha kjent sin besøkelsestid og satt av bedre tid. Det er kun snakk om ett årlig møte av dette slaget. Han burde vært mer til stede.
Riktig signal
Statssekretær Nancy Charlotte Porsanger Anti (Sp) er riktig nok med begge dager, noe som er vel og bra, men det holder ikke.
Nå har jeg ikke tatt meg bryet med å sjekke hvilke viktige saker som befinner seg i den travle ministerens kalender disse dagene. Det spiller heller ikke all verdens stor rolle; for det måtte vel være mulig å finne et tidspunkt for kontaktforumet som eventuelt passet litt bedre for ministeren, dersom dette bare var viktig nok.
Sande skal stikke innom, si «hei» og vise litt ansikt. Men et par, tre timer hadde gjort samme nytten, bare at det ville vært så mye bedre, og ikke minst sendt ut noen helt andre signaler.
Det ville sendt et signal om at dette faktisk betyr noe for lederen av departementet som bærer ansvaret for Norges politikk ovenfor minoritetene. Og at landets nasjonale minoriteter i seg selv er viktige.
Tredve minutter på sin side, sender nærmest et signal om det stikk motsatte.
Hjertesaker
Etter det jeg kan forstå, har om lag ti organisasjoner og nærmere førti deltakere, fra hele landet, rigget seg for to dager i hovedstaden. Man har kanskje tatt seg fri fra jobb eller studier, organisert reise og barnepass, pakket med alt som trengs og brukt mye tid på forberedelser til det som skal skje.
Det handler om saker som står mange av deltakerne hjertet nært.
Les også: Stiller forberedt på sitt første oppdrag
De som deltar er nok håpefulle, skulle man tro; Man får delta på en arena der «noen» fra myndighetene endelig må lytte til dem. Der minoritetene og myndighetene kan forveksle sine tanker, ideer og erfaringer, lufte behovene, stille spørsmål og lære.
La meg minne kommunal- og distriktsministeren om at det for et par av de nasjonale minoritetene ikke er et vanlig år, men en ekstraordinær tid på mange måter. Dette er det første kontaktforumet etter at rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen ble overlevert Stortinget.
Tid til å lytte
Jeg blir nødt til å leke bittelitt med tall, for å illustrere hvor mye – eller mer presist – hvor lite tid det egentlig er snakk om med ministeren til stede.
Dersom man fordeler de tredve minuttene jevnt på de ti organisasjonene, så betyr det at hver organisasjon er tilgodesett tre minutter. Da gjelder det å benytte tiden på en god måte. Det er tross alt en minister til stede.
Fordeler man de samme tredve minuttene på førti deltakere istedenfor, så ville det vært cirka 45 sekunder per person. Da måtte overgangene fra den ene til neste gått svært så sømløst, slik at man ikke sløste med andres tid. For den tiden ville vært svært så dyrebar.
Legg merke til at jeg i regnestykkene over ikke fant rom for taletid til ministeren selv. Med så lite tid til disposisjon, tror jeg det beste ville være kun lyttetid for hans del. Det er også viktig.
Og det er jo ikke sikkert Sande fikk lyttet så nøye etter i juni.
