Unni Elisabeth Huru er prosjektkoordinator og nestleder i Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

«For å forstå sammenhengen må man langt tilbake i tid.» Innlegg ved Unni Elisabeth Huru fra Norske kveners forbund.

 

Norske kveners forbund og Svenska Tornedalingars riksförbund samarbeider om å få fram en sann og helhetlig historie om kvener, kväner, lantalaiset og tornedalinger. Den som i dag danner grunnlag for hva vi selv, omgivelser og myndigheter tror om oss, er skrevet uten vår stemme og kunnskap. Forbundene har satt sammen en prosjektgruppe på tvers av riksgrensen for å jobbe med dette.

Vi ser på oss selv som en og samme folkegruppe, kun adskilt av landegrenser. Til sammen er vi antakeligvis 300 000 mennesker, kanskje flere. Det eksakte tallet vet ingen på grunn av manglende forskning, og historien om folk i nord er skrevet med tanke på å underminere vår kultur.

Les også denne saken: – Norsk, svensk og finsk historie er skrevet i et nord-sør perspektiv

For å forstå sammenhengen må man langt tilbake i tid. Bondebefolkningen i Tornedalen, som på 900-tallet ble betraktet som kväner, hadde gjennom sin handelsstruktur kontroll over store ressurser. Dette brukte den svenske kongemakten fiffige strategier for å få fatt på allerede fra 1200-tallet. På den andre siden av grensen hadde Danmark-Norge sine interesser, og også fra øst var presset stort. Nordkalottens historie og situasjonen i dag må forstås ut fra dette.

Vår folkegruppe utviklet seg i samspill med natur og omgivelser. Fra etablering av fast bosetting på nordsiden av Finskebukta og fram til nyere tid, har vi levd av jord- og skogbruk, dyrehold og fiske i kombinasjon med fangst, jakt og sanking. Dette har vært tett sammenvevd med handel, transport, foredling og håndverk. Tilpasningsdyktighet og kombinasjon av flere næringer har skapt livsgrunnlag for vårt folk gjennom all tid. Til sammen har dette dannet grunnlag for språk, levemåte, tradisjoner og historiske vandringer.

Den norske Sannhetskommisjonen har slått fast at det er behov for forskning rundt fornorskingspolitikken og konsekvensene av den. Dette mener vi er et steg i riktig retning. Samtidig er vi bekymret, for vi ser at historiegrunnlaget kommisjonens arbeid hviler på er for svakt. Det som har blitt sagt og skrevet om oss vil ha innvirkning på hvordan myndighetene vil agere i tiden som kommer. Vi forventer at den svenske kommisjonen kommer fram til det samme, og ønsker å bidra til at grunnlaget for forsoning blir best mulig. Derfor er timingen på vårt samarbeidsprosjekt perfekt.

Interessen har vært påfallende stor på begge sider av grensen. Det bør være et signal til bevilgende myndigheter om hvor viktig denne satsingen er. Prosjektgruppa jobber etter to spor. På kort sikt vil vi få på plass en kortfattet publikasjon der vår sammenhengende historie blir forståelig, både for den enkelte og for politikere som skal fatte beslutninger om vår framtid. Parallelt pågår det et arbeide som retter seg mot myndigheter og forskningsinstitusjoner. Ansvaret for å få på plass forskning skal ikke hvile på våre skuldre, men vi ser helt klart at det er nødvendig å påpeke behovet.