Krapp sjø

Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Det var med Kjelvik på Magerøya som med paradis flest; et sant helvete å komme seg dit.

Til Kjelvik vandret vi enten over fjellet fra Honningsvåg eller Nordvågen, eller vi skrev under vårt testamente og valgte sjøveien. Forbi sjøsprengte klipper og steile flog, rundt odder så værharde at sjøl stilla tok. Grådige måser fulgte oss alltid på ferden, plantet over båten liksom hvite, illevarslende kors.

Det hendte vi dro med ho Lill, den sjøsterke kutteren til pappa og skuta han til daglig rodde fiske med. Sjøen kunne kjeftes så mye den ville, ho Lill var som ungbjørka, la seg sideveis uten å brekke. Lill hadde plass i mengder på dekk, og kom uværet med trusler om gratis svabring av dørken, var det bare å klatre ned den stupbratte leideren og gjemme seg i lugaren.

Les også den kvenske parallelteksten til Krapp sjø, den historien heter Ristiaaloila

Målet var pappas sommerkåk, det blå gjenreisningshuset rett opp for kaia i Kjelvik, stedet som i sin tid var kommunesenter i Nordkapp. Nesten alle i Kjelvik var av finsk avstamming, viste det seg i ettertid, fordi før i tiden sa ingen høyt at de var kvener. I Kjelvik var vi hver sommer. Mamma og pappa, mine brødre og meg, pluss schäferhunden Rex og huskatten Lizken. Proviant og andre pakkenelliker måtte til, en svær haug så ferien ble trivelig for store og små.

Som regel dro vi heller ikke utover med ho Lill, men med han Sigerfjord. Pappa sin speilbåt, kollåpen for vær og vind. Lett i sjøen før vi mønstret på, etterpå så søkklastet at det var forbud mot å blunke i uro for å gå ned.

Jeg minnes disse turene i speilbåten som kalde og sure. Og langdryge, i motvind og tungsjø. Det var som å kjøre med håndbrekket på, men pappa hadde løsningen; jo mer bølger, jo mer gass.

«E han full storm træng man full gass,» mente pappa, han nektet å bakke rundt i sneglefart som vingeskutt skarv. Nei, en ekte kjelviking, mente pappa, ter seg aldri som en søring og andre former for landkrabbe. Det var forresten pappa som forbedret det gamle ordtaket, da han sa at:

«Det fins ikke dårlig vær, og heller ikke dårlige klær.»

Den forbedringen sparte pappa penger på, jeg vokste opp i mye godt arvegods.

Jeg minnes en slik gang vi stevnet sigerfjordingen ut fra Vestersida med kurs for vårt sommerparadis. I været kunne ingen si det var sommer, for vinden gnagde gjennom marg og bein og bølgene tok til å tårne. Mamma dukket seg for drivende skumflak og mente vi måtte snu.

I hylingen fra vinden og brølet fra påhengsmotoren hørte pappa lite, han ville uansett nektet å kaste inn det søkkvåte håndkleet. Han skjøv i gasshåndtaket i et forsøk på å gi mer gass enn full gass.

Skokken som skulle til Kjelvik satt spredt i båten mellom bager og ryggsekker og søkkvåte pappesker med proviant, og akterut satt jeg og Rex. Jeg på tofta like foran det digre motormonsteret, Rex på dørken tett inntil bena mine. I uværet klorte klørne hans etter feste mot dørken, men jeg slo armene om halsen hans og slik holdt vi oss fast. To i nøden var mindre skummelt, særlig når båten nådde toppen og stupte vektløs nedover til ublidt møte med ny bølgedal. Hvem av meg og Rex som var reddest, det var nok mamma det, og så slo været om.

Tradisjonen tro slo været ikke om til det bedre. Det ble storm. I knisende ondskap hev værgudene på oss et område med kryssende strøm, og vi fikk krapp sjø. Vaffelbårer, som enkelte matglade finnmarkinger kaller sånn sjø. Spisse som indianertelt og like høye, de kom og gikk liksom troll fra eske. Sigerfjord tedde seg som en ungokse på vårsleppet, og bak ryggen min hørte jeg propellen miste grepet og spinne i tomme lufta. Så trynet Sigerfjord i neste bølge, baugen klatret, og motoren gurglet og freste da propellen igjen fikk vann på mølla. Lydene bak ryggen min var grufulle, og jeg kjente at nå var det nok. Nakkehårene strittet, jeg ville vekk. Stille skled jeg ned fra tofta.

Skled helt ned på dørken, hvor jeg la meg skinnflatt mellom pakkenellikene. Ville helst ha med meg Rex, men han satte kalvben og nektet å delta i min flyndrestrategi. Jeg ga opp hunden og gjorde meg liten, lot hardnakket som ingenting da pappa oppdaget meg. Pappa ropte at jeg måtte pelle meg opp på tofta, ikke ligge der og slenge.

«Som nytrokken småsei. Kom dæ opp, du blir jo søkke våt!» så jeg ham snu seg og rope.

Våt? Ingen av oss ville blitt noe våtere om vi kantret og druknet, jeg ville bare vekk fra den ekle følelsen, sittende som en gallionsfigur på tofta foran den brølende motoren. Her på dørken ville jeg ligge, selv om det var aldri så guffent. Og akkurat da:

«Fræææsss!»

Sigerfjord bykset til, og igjen hørte jeg propellen miste grepet. Men denne gangen, i stedet for å dette motorstammen tilbake i sjøen, valgte motoren å slenge halen rett til værs.

«Bang!»

Som en illsint gammelvær stanget motorhodet inn i båten, skallet til plassen hvor jeg for litt siden satt.

Rambukken av et motorhode forduftet da en ny, grågrønn vannvegg tvang Sigerfjord til å klatre. Smellet da motoren falt på plass fikk det til å knake i motorfestene, og nå var det ingen pappa som ropte at jeg måtte hute meg opp på tofta. Tvert imot, fra ulikt hold i båten var det nå han pappa som fikk klar melding. Om å ta det en smule med ro i gasspådraget. Hadde dette hendt, mente mamma og de andre, før ho Maureen som ved et mirakel lot seg skli ned på dørken, så ville det vært stilt for godt i femåringen.

Jeg tok det også med ro der jeg lå og fløt på dørken, og har i ettertid aldri vært redd i båt. På denne opprørte seilasen til min barndoms Kjelvik lærte jeg nemlig hva man bør gjøre hvis det blir farlig.

Følge instinktet.