Hilde Skanke i Kvensk institutt, Kainun institutti og Hilja Huru i Norske kveners forbund, Ruijan kveeniliitto har skrevet et innlegg om behovet for psykisk helsetilbud for kvener. (Arkivfoto)

 

Kvensk institutt, Kainun institutti og Norske kveners forbund, Ruijan kveeniliitto har laget et felles innspill til den kommende stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter der de setter fokus på behovet for et ressurs- og kompetansesenter for kvener som sliter med rus- og psykiske problemer. Her følger innspillet:

 

Det er nødvendig at det etableres et Ressurs og kompetansesenter for kvener som sliter med rus- og psykiske problemer samt innen demens og psykogeriatriske lidelser. Det er behov for eget fokus på kvensk kulturkompetanse i de helsefaglige utdanningene i regionen Troms og Finnmark, og på landsbasis kompetanse om nasjonale minoriteter integrert i utdanningene. Et ressurssenter vil også bidra til ytterligere opplæring og kursing av dagens helsepersonell. Et slikt løft med kompetanseheving vil få ringvirkninger for kvener over hele landet.

Mange kvener, og samer, har blitt utsatt for traumer som gjenspeiles i psykiatrien. Traumatiske opplevelser under krigshandlingene og evakueringen av Finnmark og Nord-Troms og raseringen av den kvenske kulturen under tyskernes brente jords taktikk har satt dype spor. Mange sliter med vonde minner fra skoler og internatskoler under fornorskingen: nedverdigende behandling om man snakket kvensk på skolen. Mange bærer på en sorg og en skam knyttet til sitt språk og sin identitet.

Norge er forpliktet til å ivareta tilbudet til den kvenske befolkningen etter Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter, i FN-konvensjonen av 1966, om sivile og politiske rettigheter art 27 og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette innebærer en forpliktelse til et språklig tilbud til kvenske pasienter innen psykiatri og rus, innen eldreomsorg og en behandling der man har dyp forståelse for kvenenes kultur for å best kunne forstå den enkelte pasients behov. Tilbudet til disse gruppene er i dag ikke tilfredsstillende, og kapasiteten både til kartlegging, utredning, diagnostisering og behandling er lav. Det er ytterligere behov for et likeverdig behandlingstilbud for kvener som sliter med rus- og psykiske problemer og som kan få behandling og oppfølging på sitt eget språk og kultur.

Distriktpsykiatrisk senter, DPS, i Lakselv var tidligere lokalisert i Porsanger – i en trespråklig kommune hvor alle tre språkene kvensk, samisk og norsk er fremtredende og ivaretatt av kommunen. Språklig kompetanse på både kvensk og samisk har vært lett tilgjengelig med de ansattes gode kunnskaper i og om de opprinnelige språkene og kulturene i området – et hovedsakelig kvensk og sjøsamisk område. Helse Nord har flyttet DPS til en to-språklig norsk-samisk kommune, Karasjok. Den kvenske språklige og kulturelle kompetansen forsvant med flyttingen.

Etter at tilbudet ble overført til SANKS (Samisk nasjonalt kompetansesenter) i Karasjok mistet den kvenske befolkningen i Finnmark sitt tilbud i spesialisthelsetjenesten hvor de kunne møte personell som hadde samme kulturbakgrunn og språkbakgrunn som dem selv eller som har slik spesialkompetanse gjennom kursing og/eller utdannelse. Dette kan sees på som en ny krenkelse overfor denne befolkningsgruppen. Allerede på -90 tallet ble det konstatert at deler av befolkningen har omfattende psykiske vansker. «Psykiske lidelser er en av våre folkesykdommer» (st.meld.25 (1996-1997) Innst.S.nr.258 (1996-1997).

Mange i den eldre generasjonen kvener har vokst opp med kvensk som førstespråk. Det er en økende tendens i den eldre befolkningen med utvikling av senil demens og andre psykogeriatriske lidelser. Typisk for demenspasienter er at de glemmer sine andre språk og kun det første står igjen. Det vil de neste årene være et økende behov for tilbud for kvener som ikke lengre husker andrespråkene (typisk samisk eller norsk) og som vil trenge pleie på sitt morsmål kvensk. Rehabilitering etter hjerneslag, ofte med tap av språk, er et annet område hvor pleien må skje på pasientenes eget språk.

Tilbudet til disse gruppene er i dag ikke tilfredsstillende, og kapasiteten både til kartlegging, utredning, diagnostisering og behandling er lav. Det er behov for geriatriske team og institusjonsplasser til pasienter med flerspråklig og flerkulturell bakgrunn og opplæring av personell til å ivareta de kvenske pasientene og møte dem med kulturell respekt og på deres premisser.
St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoriteter i Noreg – «Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar.» tilrådning frå Kommunal- og regionaldepartementet av 8. desember 2000, sier blant annet – Det er behov for kunnskap om samspelet mellom dei ulike etniske gruppene som har levd saman på Nordkalotten i lang tid. Det burde være kjent for styrende myndigheter og ansvarlige eiere av helseforetak at vårt land i nord er bygget av mennesker som har utviklet sin tilstedeværelse i krysningen mellom flere kulturer. Med dagens moderne bosettingsmønstre finner vi igjen nordkalottens mangfoldige kultur i mennesker bosatt over hele landet. Dermed er kvensk kulturell og språklig kompetanse i dag et landsdekkende behov.

Vi ber om at disse betraktningene tas med i St. meldingen om nasjonale minoriteter som nå er under utarbeidelse.

 

Hilja Huru, Leder i NKF-RK
Hilde Skanke, Daglig leder i Kvensk institutt