Kritisk tap av kvensk bygningsarv: – Vi har dårlig tid

Bernt Isaksens ønske er å holde fast ved poenget; kvensk kulturarv som forsvinner i mangel av en statlig beskyttende vinge. – Som farsgården min i Rotsundelv som i dag er borte for godt. Det river i hjertet mitt, sier han. (Foto: Privat)

 

Resultatet er det samme enten bygg rives, brennes eller forfaller i stykker, sier Bernt Isaksen. – Manglende vern etter kulturminneloven gjør at mange norske og kvenske kulturspor forsvinner.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Jeg innrømmer at helgen var belastende, sa kvenleder og tromsøværing Bernt Isaksen til Ruijan Kaiku da vi snakket med ham mandag 28. oktober.

Bakteppet var knallhard offentlig kritikk fra lengre nord i fylket, der Nord-Troms museum og Nordreisa kommune tilbakeviste Isaksens påstand om at hans kvenske farsgård i Rotsundelv ble brent i en brannøvelse i 2017 i kommunal regi (se ruijan-kaiku.no. fredag 11./torsdag 24./fredag 25. oktober).

Museet strødde salt i såret ved å tilbakevise at de svarte Isaksen slik han hevder de gjorde, da han i 2001 gikk til dem med bønn om hjelp til å redde kvengården fra forfall. Der fikk han etter eget sigende høre at gården ikke var verneverdig siden den ikke var samisk.

Les også hva Høyres stortingsrepresentant Vetle Langedahl sier: – Et problem at kvenske kulturminner mangler samme gode vern

Her frister det å si nok om det, for Isaksen poeng hele veien, i det minste overfor Ruijan Kaiku, har vært å sette fokus på det han oppfatter som aller viktigst; at vi er på fjellstø kurs mot å tape det meste av kvensk bygningsarv. Likevel skylder vi å påpeke at Isaksen var i god tro. Også han ble tatt på senga da det viste seg at Nordreisa brannvesen slett ikke hadde brent gården.

Burde sjekket riktigheten

– Jeg var i god tro. Jeg fikk høre fra ganske sikre kilder at de hadde gjort det, men forsikringene fra Nordreisa kommune viser at det må være feil. Jeg har beklaget overfor Hilde og brannfolkene, og har beklaget også overfor andre som føler seg støtt. Det var ikke min mening, jeg ville bare ha fram poenget; at både kvensk og norsk kulturarv forsvinner fordi vi mangler en lov for å ta vare på dem. Samiske bygg har godt kulturvern, hvorfor skal ikke kvensk og norsk ha det? spør Isaksen.

Hilde ble nevnt. Hilde Henriksen er virksomhetsleder for anleggsdrift i Nordreisa kommune, og var beredskapsleder på det tidspunkt da kvengården angivelig skulle ha blitt øvd både opp i flammer.

– Slike påstander må sjekkes ut uansett hvor mange som sier det samme. Det blir ikke mer sant selv om mange sier det, har Henriksen uttalt til Ruijan Kaiku. I kjølvannet av viraken som oppsto, sendte vi henne fredag 25. oktober følgende kontrollspørsmål: «Som daværende beredskapsleder på bakgrunn av henvendelse vi har fått: Var Nordreisa brannvesen i det hele tatt i Rotsundelv og brant ned noe? Buer, skjul, skur, hus, hva som helst – i nærheten av den omtalte gården?» Hun svarte slik:

Konsekvensen den samme

– Nei. Som tidligere sagt, vi har avvist forespørselen. Det betyr at Nordreisa brannvesen ikke har brent ned noe som helst, verken bygg, bruer, gjerdestaurer eller annet. Nordreisa brannvesen har ikke drevet med slikt. De jobbene Nordreisa brannvesen har vært på i Rotsundelvdalen har vært ordinære akutthendelser som er varslet gjennom nødmeldesentralen 110. Dette gjelder for øvrig i alle deler av Nordreisa kommune.

I løpet av de 15 årene Henriksen har jobbet som leder for beredskap brann i Nordreisa kommune, opplyser hun at stedet brannvesen har brent ned kun 1 bygning. Et reelt øvelsesutbytte lå til grunn, og bygningen var miljøsanert og sjekket ut på alle bauger og kanter. Det skal nemlig et omfattende forarbeid til før hus kan påsettes, selv i øvelsesøyemed, klargjør hun.

Vi skylder å si at Henriksen mener flere enn Isaksen burde tenkt seg om etter saken, nemlig organisasjoner som Norske kveners forbund, Porsanger museum samt Ruijan Kaiku, som spredte fortellingen uten å ringe et hardtarbeidende brannvesen i den kvenvennlige kommunen og høre om de virkelig hadde gjort noe så paradoksalt som å brenne gården.

– Selv om jeg personlig har beklaget overfor Henriksen og kommunens brannvesen, vil jeg bemerke at konsekvensen i denne konkrete saken er det samme, det vil si at de to tømmerkoiene ikke ble vernet, og at de ble fjernet i september 2017. Og den fjerningen, sier Isaksen, – den river i hjertet.

Står på for det kvenske

Kaisa Maliniemi er direktøren for Nord-Troms museum som sto sammen med Henriksen i kritikken, og har overfor Ruijan Kaiku etterlyst en klarere beklagelse.

– Han har ikke beklaget saken direkte til oss, har Maliniemi sagt, i en saken som resulterte i mange kritiske kommentarer samt også det hun omtaler som hån rettet mot museet.

– Fortellingen hans har spredt seg over hele Norges land, og slår tilbake på oss og Nordreisa kommune. Vi har blitt satt i dårlig lys, og det er synd, for Nordreisa jobber virkelig for kvener og den kvenske kulturen. Det samme gjør vi, vi står på hele tiden for det kvenske, sier direktøren, som nå ønsker dialog med Porsanger museum i forhold til et eventuelt krav om å endre utstilling og katalog. Isaksens uttalelser er nemlig blitt en del av utstillingen «Met olema ja tulema olemhaan – kväänit Porsangissa» – «Vi er kommet for å bli – kvener i Porsanger.» Porsanger museum må selv gjøre den vurderingen, har Maliniemi uttalt. Hun har også påpekt at museet mangler mandat til å verne bygninger, men at museet også – i de 18 årene som har gått siden henvendelsen – har blitt flinkere til å opplyse om mulighetene for bistand.

Poenget er manglende vern

Isaksen sier han står fast ved sin framstilling av den tilbakemelding han fikk fra Nord-Troms museum i 2001. Den er korrekt gjengitt, sier han.

– Og det er et faktum at kulturminneloven gir ulikt vern basert på etnisitet. Resultatet har vi sett flere ganger, eksempelvis tjæremilene i Alta. Samiske kulturminner fra før 1918 får automatisk vern og det finnes gode tilskuddsordninger, der du som privatperson kan få inntil fire hundre tusen kroner i tilskudd til vern av de samiske kulturminnene.

– Det samiske kulturminnevernet er positivt, men det er problematisk at de kvenske – og de norske – kulturminnene fra før 1918 ikke har samme vern, spesielt siden det er få kulturspor i nord etter tyskernes nedbrenning i 1944. Vernet av kvenske kulturminner er ofte basert på idealisme og personlige ressurser, noe jeg mener er feil og som burde være et offentlig ansvar, sier Isaksen.

Laster ingen lokalt

Den 180 år gamle kvenske slektsgården i Rotsundelv var ikke i Isaksens eie. Likevel, som sagt, at den nå er borte river ham i hjertet. Et aldrende bilde og noe tekst i bygdeboka er alt som er tilbake. Faren hans ble født på gården, under evakueringen i 1944-1945. Mye følelser er for Bernt knyttet til gården, nå ber han det offentlige Norge anerkjenne at vi har to like store minoriteter i nord, samt øke kunnskapen om kvener og det kvenske både i skolen og i samfunnet for øvrig.

Bernt har hele veien sagt at han laster verken stemora som solgte eiendommen eller de nye eierne. Faktisk ei heller museet, når det kommer til stykket.

– Nord-Troms museum kunne gjort et bedre håndverk i saken i 2001 da jeg kontaktet dem, de kunne vært mer behjelpelige og framtidsrettet. Men jeg kan ikke laste dem heller, de styres av sine budsjetter og prioriteringer som kommer ovenfra, har han klargjort.

– Men jeg laster myndighetene for manglende forståelse om hvordan det har vært her oppe i nord. Vi har to like store minoriteter, men de har utelatt det kvenske. Departementet vil heller ikke gi kvenske kulturminner samme vern som for samiske – den dag i dag. Dette ble sist diskutert i 2019. Det er ekstremt sårt for meg når jeg ser konsekvensene av manglende lovverk, fastholder han.

Vinkling til frustrasjon

Til hva grunnen kan være, til at kvenske kulturminner blir så oversett, viser han til historien. Den manglende kunnskapen, sier han, er en konsekvens av fornorskningen.

– Det er ikke bare den kvenske, men hele historien her nord som ikke har blitt betraktet som norsk historie. Jeg kan som eksempler nevne pomorhandelen og den store nordiske krigen. De og mange andre hendelser har hatt enorm påvirkning på livet her nord, men siden de ikke har hatt noen betydning for folk i Syd-Norge, er de ikke relevante for Norge, sier han.

– Folk nordpå kjenner seg ikke igjen i denne ensidige vinklingen av folk og historie. Slik ensidig vinkling kan skape stor frustrasjon, sier Isaksen, som sier han tror at mange av de skumle leserinnleggene mot det samiske ville forsvinne dersom vi fikk en mer balansert historieskriving og mediedekning.