Biskop Olav Øygard. (Foto: Nord-Hålogaland bispedømmeråd)

 

Også kirken må ta et oppgjør med fortida, skriver biskop i Nord-Hålogaland bispedømme, Olav Øygard, i dette innlegget.

 

Rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen ligger klar, og for oss i kirken har vi fått bekreftet omfanget av noe vi lenge har visst: Fornorskingen har vært en bevisst politikk over lang tid som har preget samfunnet på mange måter. Mange mennesker ble rammet av fornorskingen og dens konsekvenser, også i dag er mange menneskers liv sterkt preget av fornorskingen.

Fornorskingen har vært drevet av vedtak gjort i Stortinget. Derfor var det veldig meningsfullt at kommisjonens rapport ble presentert nettopp her, i Stortinget. Her er mye Stortinget må ta tak i. Det kan se ut som om den første testen på Stortingets vilje til forsoning, er om man vil ta til følge høyesterettsdommen i Fosen-saken. Det haster at regjering og storting tar et oppgjør med egne vedtak som er i strid med både menneskerettighetene og dommen i Høyesterett.

Men også kirken må ta et oppgjør med fortida, og samtidig stake ut en vei for hvordan man vil gå framover.  Vi må ta et oppgjør med kirkens rolle i fornorskingen av samer, kvener, norskfinner og skogfinner, og vi må også være en aktiv part i å bygge forsoning og en felles fremtid.

Under fornorskingen som skjedde på 1800-tallet, var det mye motstand fra kirka, og det ble argumentert sterkt for å bruke både samisk og kvensk både i kirke og skole. Men det ser ut for at det endret seg ved århundreskiftet. Det gjør vondt å lese at mine forgjengere som biskop i nord, særlig i tiden fra 1910 til 1940 arbeidet aktivt for fornorsking, særlig av kvener og norskfinner, men også av samer. I perioder brukte til og med biskopen prester og andre til å drive med etterretningsvirksomhet, særlig i kampen mot finsk og kvensk språk og kultur. Dette må vi ta et oppgjør med!

Kirken har et ansvar for det vi har gjort, selv om vi var en statskirke og var underlagt staten på en annen måte enn i dag.

Det er også et beklagelig faktum at fornorsking er en pågående prosess. Den sluttet ikke da den offisielle politikken ble avsluttet, men fortsetter i de dype sporene politikken har lagt. Da har vi et ansvar for å snu utviklingen. De som mistet språket sitt, fikk det ikke automatisk tilbake når fornorsking ikke lenger var offisiell politikk.

Dette er ikke en ny oppdagelse i Den norske kirke, men noe vi har vært klar over i mange år. Vi har i mange år sett den umistelige verdien samisk, kvensk og norskfinsk kultur og kirkeliv har for oss alle, og mye arbeid har allerede blitt lagt ned fra kirkelig holdt for å løfte det som ble forsøkt ødelagt. Særlig gjelder dette for samisk kirkeliv, der det både er en formell struktur i kirken som ivaretar dette, men heldigvis også et levende kirkeliv der gudstjenester blir feiret på ulike samiske språk, kulturuttrykk blir tatt inn i kirken, spiritualiteten får utfordre den teologiske diskusjonen i kirke og akademia og bevisstheten øker stadig i hele kirken.

Vi har også gjort arbeid med kvensk og norskfinsk kirkeliv uten at vi har kommet like langt som på samisk hold. Selv om vi vet at vi har begynt på veien, vet vi at det er en lang vei å gå. Vi er langt fra i mål, hverken når det gjelder å ha et kirkeliv der samisk, norsk, kvensk og norskfinsk utfyller hverandre på en organisk og naturlig måte, eller når det gjelder å hele sår som har blitt påført.

Det største arbeidet vårt handler om å hele sår og bygge tillit. Vi vet at mange mennesker ikke har tillit til Den norske kirke. Dette er forståelig og ikke noe vi kan kritisere. Samtidig ønsker vi å være kirke for alle, uavhengig av etnisk, kulturell og språklig bakgrunn. Vi må jobbe for å være en god kirke for samer, kvener og norskfinner, ikke bare i Nord-Hålogaland bispedømme der disse kulturene lever tett på hverandre, men i hele landet. Dette blir det arbeidet med fra nasjonalt hold, og ett av områdene det blir jobbet med er å se på hvordan man best kan organisere kvensk kirkeliv fremover.

Forsoning skjer ikke som et knips med fingrene. Det er noe som kan komme når sannheten ligger på bordet og den parten som har ansvar for urett, viser anger og ber om unnskyldning. Jeg tror det er behov for at vår kirke sier unnskyld slik at dette kan bli tatt imot av så mange som mulig.

Hvis det skal skje, må de som har blitt utsatt for urett, oppleve dette som ekte for at den nødvendige tilliten kan bli bygd. Vi ønsker å bygge tillit. Vi vil unnskylde og beklage det som er vårt ansvar, men først skal vi sette oss grundig inn i rapporten. Da kan vi gå inn i prosessen med det alvor og den tyngde dette fortjener. Like viktig som å si unnskyld, er det å peke ut veien vi vil gå videre. Forsoning er en langsgående prosess. Vi blir aldri ferdige med det, men vi skal hele tida arbeide for å løse konflikter, og rydde opp hvis noe går galt.

Forsoningskommisjonen eies av Stortinget. Den inneholder derfor råd til hvordan stortinget skal ta tak i dette. Noe av dette er også veldig aktuelt for kirken, som stor aktør i sivilsamfunnet i dag, og som en del av statens virksomhet i tidligere tider.

Kommisjonens rapport kommer til å bli møtt med stor glede for noen, med smerte for andre, og noen kommer trolig til å være dypt uenige i det rapporten sier.

Jeg tror kirken har en viktig rolle i å dempe konflikter, og bidra til at vi som samfunn kommer oss videre på en god måte. Det har ofte vært sagt at i Troms og Finnmark er «de tre stammers møte». Da må vi bidra til at disse tre stammene kan leve godt sammen, og sikre at alle får sin rett, og at alle får gode liv.

Kirken tror at forsoning kan skje i samspill mellom Guds nåde og nyskapende kraft og menneskets arbeid. Vi ber om nåde og kraft og jobber for en fremtid der samisk, norsk, kvensk og norskfinsk lever side om side, likestilte og til gjensidig glede for hverandre.