Beskjæring nødvendig? Sterke røtter er gode å ha, men det er grenene som setter blomst. (Illustrasjonsfoto: Unni Elisabeth Huru)
«Entusiasmen for et kventing uteble.» Kronikk ved Unni Elisabeth Huru
Unni Elisabeth Huru. (Foto: Kristoffer Sandven)
Sagat-redaktøren Geir Wulff har gjennom egen avis i nær tjue år tatt til orde for et kventing. Utfordringen har ikke blitt tatt imot med større entusiasme av kvenfolket. I slutten av september gjentok han budskapet i et intervju med Ruijan Kaiku.
Ingen kvenske organisasjoner har turt å ta opp saken, mente han. Samtidig pekte han på at det tidligere hadde vært en frykt i enkelte samiske miljøer. Den gikk ut på at et kventing kunne være en trussel mot bevilgninger til samiske formål. Den tiden er over.
Norske kveners forbund har meldt seg på banen. Forbundet mener nå at drøfting av et kventing må komme som en del av en utredning om kvenenes rettigheter, og bevaring og utvikling av kvensk språk og kultur.
Taushet i egen organisasjon forklares ut fra at mange er redd for at diskusjonen om et ting skal spore av kampen for å sikre kvensk språk og kultur. Det kan tolkes som et uttrykk for kapasitet, mer enn frykt for trykk utenfra eller innenfra.
Uro og frykt har preget meningsutveksling over tid
Som et svar på Wulffs utfordring til kvenfolket, tok Ruijan Kaikus redaktør Arne Hauge til pennen. Han brukte sin lederspalte til å si «ja til kventing». Det gjorde han med en viss uro. Vi kan ane en sammenheng mellom Wulffs og Hauges tanker.
Å spille på frykt er en effektiv hersketeknikk for den som vil holde andre i sjakk. En annen effektiv hersketeknikk er å bruke taushet. Det vet alle som har fremmet en sak som sterke nøkkelpersoner ikke vil ha til debatt.
Ser vi oss tilbake, har myndighetenes fornorskingspolitikk vært effektiv, nettopp takket være hersketeknikker. Vi kjenner igjen usynliggjøring, latterliggjøring, og påføring av skyld og skam.
Hersketeknikk er et effektivt våpen
Å tillegge andre meninger de ikke har, er nærmest et dødelig våpen. I saken om å få utredet kveners rett til urbefolkningsstatus, har dette skjedd gjentatte ganger. De som ønsker en slik utredning, blir mistenkt for å ha negative holdninger til samer.
Senterpartipolitikeren Andrine Hanssen-Seppola fikk gjennomslag internt for at spørsmålet skal være med i drøftinger rundt partiets prinsipprogram. Det er en bragd, en sensasjon.
Når dette ble kjent via sosiale medier, spredte det seg en uro for at dette kunne oppfattes som angrep på samer. Det har ikke vært en uttalt hensikt for Hanssen-Seppola, og ikke nødvendigvis en holdning andre i kommentarfeltene hadde.
En smekk på hånden til Hanssen-Seppola, og meningsutvekslingen forstummet. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg andre kvenske politikere legge blyanten inn i pennalet igjen, i stedet for å ytre seg.
Forbannelsen må brytes
Et kventing må først og fremst være en politisk arena, grunnlaget må være et mandat gitt av velgere og et manntall. Representasjonen må være bred for å sikre et demokratisk system. Man kan ikke være redd for meningsbryting, kontroverser, og til og med konflikt.
For å komme dit må man la kvenske politikere og andre som er interessert i politikk snakke, uten å tillegge dem meninger de ikke har. Det må være åpne rom der politikk utvikles, og engasjement blir vekket. Det største ansvaret ligger hos dem som flest lytter til.
Hersketeknikker er en del av svaret på kvenenes lange taushet, og hersketeknikker er også en del av svaret på hvordan bryte forbannelsen.
Når vi klarer å identifisere dem, kan vi få bukt med dem. Alle har et ansvar for det de ytrer, både i åpne og lukkede rom.
