Kulturarv er mer enn stavkirker og rosemaling

– Kulturarvsektoren må involvere og anerkjenne ulike stemmer i samfunnet, kanskje også konfliktfylte stemmer. Aktører innen feltet har en unik og god posisjon til å være med på denne samtalen, mener forsker Kaja Hannedatter Sontum. (Foto: Unsplash)

 

Om museene og kulturarvsektoren vil være relevant for ungdom i dag, må man bort fra gamle kategorier om hva og hvem som er norsk, argumenterer arkeolog i ny doktorgradsavhandling.

 

Skrevet av Silje Pileberg
På vegne av Universitetet i Oslo

 

Artikkelen ble først publisert på Universitet i Oslos egen nettside.

Sosial inkludering og mangfold er et mål innen kulturarvfeltet. Men en ny doktorgrad tyder nå på at man kanskje bør tenke nytt om måten dette gjøres på.

Allerede i spørsmålet om hva kulturarv er, er Oslo-ungdommer uenig med offentlige plan- og styringsdokumenter innen feltet.

– I disse dokumentene, og i den offentlige debatten ellers, handler kulturarv ofte om materielle minner fra fortiden. Det kan være utgravinger, faste objekter og løse gjenstandar. Ungdommer jeg har snakket med, tenker oftere på kulturarv som noe immaterielt, sier forsker Kaja Hannedatter Sontum.

Hun fullførte nylig en doktorgrad i arkeologi ved Universitetet i Oslo. Der intervjuet hun ungdommer som mente at kulturell praksis, for eksempel språk, mat eller musikk, kunne være like mye kulturarv som et hodeplagg på et museum.

– Kanskje har dette å gjøre med at det er lettare å kjenne seg inkludert av slik immateriell kulturarv. Den tradisjonelle forståelsen av kulturarv er mer stedbundet, statisk og avgrensende. Man snakkar om historiske røtter, sier Sontum.

Kategoriserende tankegang
Kaja Hannedatter Sontum har undersøkt hva kulturarv-aktører gjør for å inkludere og speile mangfold – og hva de som faktisk skal inkluderes, tenker om saken.

På den ene siden har hun studert offentlige plan- og styringsdokumenter. På den andre siden har hun gjort intervju og gruppesamtaler med elever fra til sammen fem ulike videregående skoler i Oslo, tre fra vestkanten og to fra østkanten.

Ungdommene hun har snakket med har hatt ulike kulturelle bakgrunner. Noen har all familie i Norge, andre har familier med en migrasjonshistorie. Det er særlig de med migrasjonsbakgrunn som er synlige i Sontum sine diskusjoner.

– Deres historier utpeker seg ved en opplevelse av å mikse ulike kulturer og praksiser og dermed skape noe nytt, noe som er deres eget. Men denne opplevelsen av å ha flere og hybride kulturelle tilknytninger finner man ikke igjen i de offentlige dokumentene. Dokumentene speiler derimot en kategoriserende måte å tenke på.

Ungdommer faller utenfor
Det står for eksempel slik i stortingsmeldinga «Leve med kulturminner» fra 2004-2005:

«I tillegg til å ta vare på norsk kulturarv handler kulturminneforvaltning i det flerkulturelle Norge om å dokumentere, formidle og ta vare på kulturarv med tilknytning til samene som urfolk, de fem nasjonale minoritetene – jødene, kvenene, rom, romanifolket og skogfinnene – og de nyere minoritetsgruppene – de siste 35 årenes innvandrere».

I stortingsmeldinga «Framtid med fotfeste – Kulturminnepolitikken» fra 2012-2013 brukes ikke lenger formuleringen «i tillegg til den norske kulturarven», men inkluderingsmodellen bygger fremdeles på de samme prinsippene, mener Sontum.

På plannivået har det likevel vært en tendens til å legge til nye kategorier innenfor en eksisterende ide om hva kulturarv er, påpeker hun.

– Kulturarven til ulike innvandrergrupper presenteres ofte som et tillegg til, og samtidig fraskilt fra, den stedbundet nasjonale eller lokale historien. Perspektivet om at det går an å ha flere tilknytninger, eller at man kan oppleve å falle utenfor eller bevege seg mellom de eksisterende identitetskategoriene, mangler.

Spesielt den yngre generasjonen ser ut til å være skeptiske til å bli representert på denne måten, noe Sontum selv har sett i arbeidet sitt.

– Plandokumentene hjelper ikke
Gjennom uformelle samtaler med aktører innen kulturarvfeltet, for eksempel museumsansatte, har hun fått inntrykk av at det er flere som nå etterspør nye måter å inkludere og tenke mangfold på.

– De offentlige plandokumentene og lovgivningen ser ikke ut til å være til hjelp, sier Sontum.

Gjennom intervjuene har hun fått inntrykk av at mange unge gjør reflekterte valg når de identifiserer seg med ulike kulturelle praksiser.

– De etablerer sammenhenger mellom seg selv og andre på måter som ikke samsvarer med representasjoner av en norsk kjernekultur og enhetlig minoritetskulturer. Men fortellingene deres tyder også på at de kjenner seg usikre på sin egen tilhørelse, spesielt i sammenheng med hvordan de defineres av andre rundt seg, sier Sontum og legger til:

– De uttrykker sin egen kulturarv som noe de velger, og noe de gjør og noe som kan blandes og mikses. I ulike sosiale settinger kan det oppstå noe nytt. Opplevelsen av å være plassert mellom ulike kategorier ser ut til å medvirke til refleksjon rundt definisjoner, for eksempel hva det vil si å være etnisk norsk.

– Må snu tankegangen
Sontum påpeker at forvalting av kulturarv og kulturminne gjøres for folkets del. Da må arbeidet forankres i erfaringene til de man prøver å inkludere, mener hun.

– Nye strategier burde ha som mål å stimulere til kritisk refleksjon og dialog om hvordan ulikhet stadig produseres i samfunnet. Kulturell ulikhet er ikke noe som bare er der, det skapes hele tiden gjennom ulike sosiale og politiske prosesser.

Man må rett og slett snu om på hele tankegangen om hvordan man driver med inkludering innen kulturarvsektoren, ifølge Sontum.

– I stedet for å undergrave folks levde erfaringer, må sektoren involvere og anerkjenne ulike stemmer i samfunnet, kanskje også konfliktfylte stemmer. Aktører innen kulturarvfeltet har en unik og god posisjon til å være med på denne samtalen. De kan dessuten tilby verktøy og arenaer der ideer om identitet og tilhørighet kan diskuteres.

Et godt utgangspunkt
Sontum mener at innsikt i fortidens migrasjoner, kulturmøte og transformasjoner kan være et grunnlag for å diskutere dagsaktuelle spørsmål. Hun foreslår at en kan bruke museumsutstillinger, samlinger, kulturminneplasser og historiske gjenstander som utgangspunkt for å invitere til vanskelige, men viktige samtaler.

– Kjennskap til fortiden gir grunnlag for å være en samtalepartner rundt forestillingene om tilhørighet i dagens samfunn. Her skal ikke kulturarv-aktører komme med ferdige svar, men de kan ta del i samtalen på en kritisk måte, sier hun og legger til:

– Vi som er arkeologer, eller jobber innan kulturminneforvaltning og -formidling, kan ikke nekte for at det vi holder på med, er politisk. Vi må heller vedkjenne den maktposisjonen vi er i når det gjelder å definere hva kultur og kulturarv er, og vi må spørre oss hvilken rolle dette spiller i dagens samfunn. Vi må rett og slett ta del i samtalen.

 

Kilde: Sontum, Kaja Hannedatter (2021): «Heritage in motion. Narratives of translocality and strategies of identification among second generation migrant youths in Oslo, Norway». Phd.avhandling Universitetet i Oslo.